Den første kjente supernova ble sett av kinesiske astronomer for to tusen år siden. Nå har romteleskoper avslørt den dramatiske forhistorien til stjerneeksplosjonen.
Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Som et spøkelse fra fortida folder sløret seg ut på sydhimmelen, i stjernebildet Kompasset (Circinus), ikke langt fra solas nærmeste nabostjerne, Alpha Centauri.
Sløret er laget av glødende gass og mørke skyer av støv. Det forteller om et drama som utfoldet seg i vår egen Melkevei, 9100 lysår fra vår egen sol. Da eksploderte en stjerne, en supernova.
Restene av supernovaen fra 185 e.Kr, i en montasje av fotografier fra fire forskjellige romteleskop: De gule og røde delene er fra NASAs WISE-teleskop, og viser støv som stråler i infrarøde varmestråler. De blå og grønne delene viser røntgenstråler observert med det europeiske XMM-Newton-observatoriet og NASAs Chandra-observatorium. (Foto: ESA/NASA)
I historieboka Hou Hanshu forteller historikeren Fan Ye om hvordan kinesiske astronomer observerte en ”gjestende stjerne” i året 185 e.Kr, i det tidlige Han-dynastiet. Den strålte på nattehimmelen i åtte måneder, før den bleknet og ble borte for det blotte øye.
Større enn beregnet
Mange hundre år seinere, i vår egen tid, kunne astronomene se det bleke lyset fra skallet av gass som eksplosjonen hadde kastet ut. Det dekket et område av himmelen på størrelse med vår egen måne.
Størrelsen på sløret var et mysterium. Hvordan kunne det ha vokst seg så stort på så kort tid? Gass og støv i området rundt supernovaen burde ha bremset det, ifølge astronomenes beregninger.
Nå har flere europeiske og amerikanske romteleskop tatt bilder av det glødende sløret. Uhindret av atmosfæren rundt jorda kan øynene i rommet se sløret klarere, og i andre bølgelengder, som infrarødt lys og røntgenstråler.
Dermed kunne astronomene beregne temperaturer i støvskyene som indirekte fortalte dem hvor tett gassen var i området. Resultatene forteller en historie som overrasker astronomene.
Gammel snylter
I årene før de kinesiske astronomene ble vár den gjestende stjernen, hadde den brukt opp stoffene som hadde fått den til å lyse i dens milliardårige voksenliv.
Nå var den blitt en gammel, hvit dvergstjerne, og en snylter. Den sugde nemlig opp gass fra de ytre lagene av en nabostjerne. Dvergen vokste, og fikk større masse. Massen ga større tyngdekraft. Tyngdekraften presset den hvite dvergen videre sammen.
Så ble trykket inne i dvergen stort nok til at karbonatomer ble most sammen til enda tyngre grunnstoffer. Denne kjernereaksjonen spredte seg eksplosivt i løpet av sekunder. Den lille dvergstjernen var blitt et monster av en supernova.
Renset rommet
Og nå viser romteleskopene hvorfor denne supernovaen utvidet seg fortere enn beregningene skulle tilsi.
Før stjernen eksploderte, hadde den nemlig renset rommet omkring seg for støv og gass. I dette tomme hulrommet kunne den utvide seg raskere, uhindret.
Nye gåter
Astronomene har aldri sett et slikt tomt hulrom rundt denne typen supernovaer før. Derfor får de ikke bare løst en gammel gåte. De får også nye gåter å løse.
Annonse
- Moderne astronomer har avslørt en hemmelighet i et to tusen år gammelt kosmisk mysterium, bare for å avsløre et annet, sier Bill Danchi i en nyhetsmelding fra NASA.
Han er forsker i teamet som arbeider med Spitzer og WISE romteleskopene, som har bidratt med bilder av supernova-restene.
