Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Før eller senere dør alle stjerner, men skjebnen er ikke lik for alle. Små soler, som vår egen, eser ut og blir røde kjempestjerner for en liten stund, før de skrumper inn til en liten hvit dverg.
De digre stjernene, derimot, med mer enn 20 ganger solas masse, knekker til slutt sammen under sin egen vekt, og blir til sorte hull. Da er alt stoffet i hele stjerna blitt pakket sammen til verdens tyngste lille klump. Stoffet i et sort hull er så tettpakket at et lite fnugg av det veier like mye som Mount Everest, verdens høyeste fjell.
Slurp!
Nå er det jo slik at dess tyngre en ting er, dess større tiltrekningskraft har den på sakene den er i nærheten av. Og derfor trekker den lille klumpen som en gang var ei stjerne så hardt på tingene i nabolaget, at den sluker alt den kommer i nærheten av der ute i rommet.
Til og med lyspartiklene sitter limt til den døde stjerna, og dermed går det heller ikke an for oss andre å se den. (Så nå vet du hvorfor den heter hva den heter). De sorte hullene man vet om er faktisk blitt oppdaget fordi de suger til seg stjerner og planeter i nærheten.
Millioner
Siden man ikke kan se de sorte hullene, er det ikke godt å vite hvor mange det er av dem der ute. Noen forskere har prøvd å regne seg fram til det, og tipper at det finnes noe slikt som ti millioner sorte hull i Melkeveien. Skulle ett av dem svinge innom solsystemet er vi ferdige.
Vi kan antageligvis ikke oppdage et innkommende hull før astronomene plutselig ser at planetene begynner å oppføre seg mystisk. Da ville det bare gå noen få tiår før jorda selv må til pers, og enten blir slukt av hullet, eller slynget ut av banen rundt sola. I begge tilfeller blir det nok takk og farvel til beboerne har nede.
Usannsynlig
En grusom skjebne, med andre ord. Heldigvis er den ikke så veldig sannsynlig. Forskerne mener nemlig at de sorte hullene går i baner, og da er det ikke så stor risiko for at noen er på kollisjonskurs med oss.
- Det er også et annet viktig poeng, og det er avstandene mellom stjernene, sier Knut Jørgen Røed Ødegaard ved Institutt for astrofysikk ved Universitetet i Oslo. Selv om Melkeveien inneholder noe sånt som 300 milliarder stjerner, kolliderer de omtrent aldri fordi stjernene er knøtt små i forhold til avstandene mellom stjernene.
Siden det er langt færre hull enn stjerner, er sjansen for at noen av hullene skal begynne å gnafse på en stjerne mikroskopisk.
