Galaksen svømmer over av fremmede soler, og spørsmålet er om tusenvis av jordlignende planeter svirrer i bane rundt hver sin stjerne der ute. Ekspertene strides vilt, og det siste innlegget i debatten kommer altså fra Thomas Clarke fra University of Central Florida.

Bare gass

Etter å ha regnet grundig på sakene, spår han at de aller fleste planetene der ute vil vise seg å være gedigne gasskjemper som Jupiter og Saturn. Det stemmer i så fall godt med resultatene så langt. Alle de hundre planetene man har oppdaget har vist seg å være nettopp slike gasskuler.

Og det er jo litt kjedelig for alle som leter etter liv i rommet. Gassgigantene har temmelig ugjestmilde atmosfærer og ingen fast grunn som skapninger kan utvikle seg på.

- Det gjennomsnittlige solsystem der ute består sannsynligvis av et digert belte med asteroider innerst, og noen gassgiganter med tilhørende måner utenfor, sier Clarke til New Scientist. I grunnen burde dette vært tilfellet her hos oss også.

Smeltet skrap

Astronomene mener de indre planetene i solsystemet vårt ble dannet av svevende steinskrot, som etter hvert kræsjet inn i hverandre, og ble til digre klumper. Men for at stein- og metallasteroidene skulle samles, i stedet for å klinke hverandre rundt som biljardkuler, må de ha vært myke og smeltede.

Problemet er bare at sola ikke var varm nok til å holde steinmaterialet til Merkur, Venus, Jorda og Mars smeltet. Dermed mener Clarke at solsystemet må ha blitt fyrt opp av noe annet, den gangen planetene ble dannet.

Novanys

Kanskje kan heten ha kommet fra radioaktivt aluminium, spredd ut over solsystemet fra en eksploderende stjerne opptil 50 lysår unna.
Nedbrytningsprodukter av isotopen, som har en halveringstid på 720 000 år, er allerede funnet i meteoritter. Og uten en slik ekstra varmekilde ville jorda fremdeles vært en haug med asteroider, mener Clarke.

Har han rett, betyr det at sjansene for å finne liv der ute er mindre enn man skulle tro. Oddsen for at en eksploderende nova skal døpe et blivende solsystem i radioaktivt materiale, på akkurat det riktige tidspunktet, er omtrent 1 til 100.

- Dermed kan man bare forvente at en liten del av solene har jordaktige planeter, sier Clarke, men understreker at novaforklaringa foreløpig bare dreier seg om en ide.

Om den nye hypotesen har noe for seg må framtidige simuleringer vise, men helt sikker blir man neppe før man finner opp en tidsmaskin.