De fleste astrofysikere har nok en hemmelig drøm om å finne liv der ute i verdensrommet, og derfor kikker de stadig etter solaktige stjerner med passende planeter rundt. Problemet er at dagens metoder bare klarer å spore opp digre gassplaneter som Jupiter.

Livet, derimot, trenger sannsynligvis heller en mindre klode med fast overflate. Dessverre kan det ta årevis før teknologien vår er god nok til å oppdage slike planeter i fremmede solsystemer.

Modeller

Serge Tabachnik og Kristen Menou fra Princeton University i USA klarte altså ikke vente lenger, og lagde like godt datasimuleringer av alle de 85 solsystemene
man kjente til i august i fjor. Målet var å finne ut hvilke av dem som så ut til å kunne ha beboelige planeter, men først av alt er det kanskje greit å definere hva man egentlig mener med beboelig.

Stabile verdener i en beboelig sone

Ett av kriteriene er i hvert fall at kloden må gå i en noenlunde stabil bane rundt stjerna. Og dersom gigantiske gasskjemper suser rundt den samme sola, kan små lette planeter fort bli slengt hit og dit, eller rett og slett ut av hele solsystemet.

Skal det gå an å leve på kloden, må den altså ligge et stykke unna eventuelle kranglete storebrødre. I tillegg må den være i den såkalte beboelige sonen, og med det mener man en slik avstand fra stjerna at det kan finnes flytende vann tilgjengelig.

Fjerdedel

Forskerne fra Princeton fant ut at forholdene lå til rette for beboelige planeter i ett av fire solsystemer, og det er langt mer enn forventet, forteller Tabachnik. Overfører man dette resultatet til de millionene av solsystemer som ikke er oppdaget enda, må det vel være gode sjanser for å finne liv der ute?

Dessverre er det stor sannsynlighet for at det finnes flere faktorer i regnestykket, og
dermed kan mulighetene for liv skrumpe inn før man vet ordet av det. På den andre siden er astrobiologenes jaktteknikk basert på det livet vi har her på jorda, og det er mye mulig at det finnes livsformer som krever helt andre betingelser.

Siden alt liv her i gården er avhengig av vann, leter vi stort sett etter våte verdener der ute, mens det utenomjordiske livet kanskje like gjerne leve på metan.

Hva er liv?

Her nede i lekegrinda har vi nemlig ikke engang klart å bestemme oss for en grei definisjon av livet på jorda en gang. Og tenker man etter er det jammen ikke så greit. De fleste av enkelttrekkene hos livet kan nemlig etterlignes av andre saker i naturen:

En krystall kan skape seg selv ut av kaos, jordsmonnet på Mars har reaksjoner som ligner stoffskifte hos levende organismer, og en skogbrann bruker energi og reproduserer seg selv. Verken brannen, marsjorda eller krystallen lever. Heldigvis har astrobiologen Benton Clark kommet frem til ei rimelig grei sjekkliste for å bestemme om noe er levende eller ikke.

- Livet reproduserer seg selv og bruker energi, sier han til Astrobiology Magazine, og instruksjonene om å gjøre dette ligger inne i organismen selv.

Hvordan man oppdager slikt på en planet man aldri har vært i nærheten av, er fortsatt litegranne i det blå.

New Scientist: Habitable planets may be common
Astrobiology Magazine: Defining Life