Årets Kavlipris i astrofysikk deles av tre amerikanske astrofysikere, blant dem Jane Luu fra Massachusetts Institute of Technology (MIT).

Sammen oppdaget de det såkalte Kuiperbeltet, et belte av steiner og isblokker som fyker rundt på utsiden av Neptuns bane, helt ved kanten av vårt solsystem. Den oppdagelsen ble blant annet spikeren i kista for Plutos status som planet.

Pluto er nemlig egentlig bare ett av flere lignende store objekter i dette beltet, som omkranser oss langt der ute.

• Les mer om Kavliprisen: Sju forskere får Kavliprisene

Oppdagelsen som i dag blir hedret med astrofysikkens mest høythengende pris ble i årevis uglesett av resten av de astrofysiske miljøene. Jevnlig ble Luu, David Jewitt og Michael Brown spurt ”skal dere ikke gi dere snart?”

Nettopp derfor mener Luu det er ekstremt viktig å beholde muligheten for forskere til å styre rundt med prosjekter ingen andre vil ta i.

– Jeg håper de små teleskopene rundt i verden blir holdt i gang, selv om det nå lages enorme anlegg med teleskoplinser på både ti og 20 og 30 meter. De små vil gi folk mulighet til å drive med det de ønsker å undersøke, sier hun.

– De store teleskopene gjør helt sikkert helt fantasiske ting, men slike ting som det arbeidet vi gjorde for å finne Kuiperbeltet, som tar så lang tid – du vil aldri få mulighet til å gjøre det ved de store anleggene.

Hedret 20 år etter oppdagelsen

Det er nesten nøyaktig 20 år siden Luu og Jewitt oppdaget den første steinen i Kuiperbeltet. Den fikk navnet QB1, og ble starten på et felt som nå samler enorm interesse.

Lenge trodde man nemlig at det var relativt tomt der ute i ytterkanten av solsystemet, i nærheten av Pluto. Et par forskere ved navn Kenneth Edgeworth og Gerard Kuiper foreslo for om lag 70 år siden at det muligens hadde vært noe der en gang.

Men selv ikke de trodde det fortsatt var noen sjanse til å finne asteroider eller andre steiner ute i solsystemets ytterkant.

Jewitt fikk imidlertid med seg Luu, som den gangen var doktorgradsstipendiat ved MIT, for å forsøke å sjekke om det kanskje kunne være noe der ute likevel.

– Om det var noe der var det flott, og om det ikke var det – vel, så hadde vi fått bevist det også, forteller Luu i dag.

Null penger og små stjernekikkerter

Det å finne små steiner i fart langs grensen på solsystemet er ikke lett.

Planeter og andre objekter i vårt nærområde oppdager vi fordi sollyset reflekteres fra deres overflate og tilbake til oss. Men hvordan finner du en stein, kanskje bare noen hundre meter stor, så langt borte? Refleksjonen er ekstremt svak, så bare de aller beste kameraene og teleskopene kunne se de små lysglimtene derfra.

Så se for deg at du får en søknad om penger, og tilgang til å bruke et teleskop der køen allerede er milelang, fra to forskere som tror at de sannsynligvis ikke kommer til finne noe som helst.

Søknadene fra Luu og Jewitt ble kanskje ikke overraskende avslått.

Dermed brukte de mindre teleskoper rundt om i verden, med linser på bare én eller to meter i diameter, og de lånte tid og penger fra andre pågående prosjekter for å få jobben gjort.

– Det tok oss mer enn fem år å finne det første objektet, QB1, og mange ganger tenkte vi på å gi opp. Men hver gang vi ønsket å slutte fikk vi tilgang til bedre utstyr, og vi tenkte ”kanskje dette er runden der vi endelig finner noe”. Det var en bigreie vi drev på med, noe morsomt, men det var ingen som likte prosjektet, vi fikk ingen penger, forteller Luu.

– Hvordan fortsetter man i en slik situasjon?

– Vi er iherdige folk, og så ville vi gjøre en god jobb. Vi tenkte at om vi skulle annonsere at det ikke er noe der – som jo var det både vi og andre trodde kom til å skje – så ville vi ha anstendige observasjoner bak resultatet, sier forskeren.

I sjeldent kvinnelig selskap

Samme dag som Luu og kollegene ble annonsert som prisvinnere, skrev forskning.no en sak om kvinners vinnersjanse når forskningspriser skal deles ut.

• Les saken: Kvinner vinner ikke forskningspriser

Av samtlige Nobelprisvinnere i fysikk, kjemi, medisin og økonomi er det bare 15 kvinner. Abelprisen har fortsatt ikke fått sin første kvinnelige prisvinner. De fire kvinnelige vinnerne av Kavliprisen er de første av sitt slag.

For Luu er livet i en mannsdominert bransje noe hun har lært seg å leve med.

– Det har alltid vært slik, og selv med denne prisen kommer jeg ikke til å forandre måten man ser på kvinner i naturvitenskapene. Det er det samme i alle felt, i politikken, i andre vitenskapsdisipliner – kvinner blir ikke tatt like seriøst, de blir ikke hørt. Det har jeg selv opplevd fra tid til annen, sier Luu.

– Jeg tenkte, vel, 50 prosent av verden har det samme problemet – så det er synd, men hva kan man gjøre? Man må jo bare fortsette å arbeide.

For Luu var det likevel møtet med den vitenskapelige konsensusen som var det vanskeligste – uavhengig av kjønn:

– Helt separat fra å være en kvinne, så gjorde vi dette helt uten støtte. Så om jeg kan være en inspirasjon for andre, kvinner eller ikke, så må det være fordi de ser at disse to tilfeldige astronomene, som verken hadde store teleskoper eller masse penger, gjorde noe på egenhånd. Om de klarte det, kan hvem som helst gjøre det, sier Luu.

Hva er utenfor Kuiperbeltet?

I dag er utforskningen av Kuiperbeltet et svært forskningsfelt, med masse forskere, mye aktivitet og mange oppdagelser.

Nettopp derfor er Luu på vet mot noe helt annet.

– Da vi begynte var vi de eneste i dette feltet, og det var noe av det morsomme. Nå er det så mange, og det kommer selvsagt til å komme masse spennende oppdagelser også de neste årene. Men hvorfor gjøre det samme som alle andre? ler Luu.

Hun forteller at hun nå ønsker å lage nye instrumenter, som kan oppdage objekter med en enda fjernere adresse enn steinene i Kuiperbeltet. Kanskje et nytt teleskop, eller et nytt kamera som titter inn i et teleskop, kan gi oss innsikt i andre ukjente sider ved den lille flekken av universet vi bor i?

– De konvensjonelle teleskopene, selv de aller største, kan bare ta oss så langt. De begynner å få problemer nå som de forsøker å se mindre og mindre ting i Kuiperbeltet, forteller forskeren.

– Jeg vil finne en måte å se objekter som er enda lenger unna, på utsiden av beltet. Hva er der? Har Kuiperbeltet noen definitiv grense? Hva slags objekter går i bane der ute? Jeg vet ikke, så det er det jeg vil fokusere på nå.

– Gi mulighet til å unngå det tradisjonelle

Dermed blir løsningen for Luu å lage sine egne måleinstrumenter, for hun har ingen tro på at hun vil få tildelt observasjonstid på for eksempel superteleskopet ALMA, Atacama Large Millimeter/submillimeter Array, som nå bygges i Chile.

– Det er komiteer som bestemmer hvem som får tilgang til slike teleskoper, og komiteer er per definisjon tradisjonelle. For å få tid der, må du være en del av en stor gruppe. Om det bare er Jane Luu som spør om hun kan få tid til å bruke VLT (et annet stort teleskop i Chile, journ.anm), så glem det – det kommer aldri til å skje, mener Luu.

– Det er derfor det er så viktig å ha de små teleskopene, fordi de gir individene mulighet til å forfølge prosjekter som ingen andre har tro på. Det vil alltid være en eller annen der ute som har en lur idé, og vi må la dem følge den ideen.