I skjemt hadde han lova å ta henne med på ein båttur til den blå stjerna Vega i Lyra.

Slik åpner den færøyiske forfatteren William Heinesen sin novelle Himmelferda. Han ror ut sammen med en ung kvinne på et nattstille hav.

Ute på havsens klåre spegel, som voggar stjernehimmelen i famnen sin, rådde ein forunderleg trollbunden dobbelbotn, som ikkje er heilt av denne verda. Stjerner gneistra både oppe og nede, og på ein måte var en alt midt i himmelkvelven.

Vandrestjerna og fullmånen

Slik som Heinesen så .. det dogga sløret til Sjustjerna, Orions glimtande belte, den raude kjempesola Betelgeuze .. i hvelvingene over og under båten, slik har jeg sett gnistene i det store himmelbålet dreie sakte over tretoppene i min barndoms bygd.

Jeg husker undringen over vandrestjerna  som løsnet fra hvelvingen og steg ut av skumringen over tunet. Jeg husker den enda større undringen da jeg skjønte at vandrestjerna var menneskeskapt – en av de første satellittene.

Og jeg husker så vidt at jeg leiet moren min nedover en bratt bakke. jeg ville løpe fort nok til å hoppe opp til fullmånen foran meg.

Det høye hoppet

Over femti år seinere er jeg på romkongress. Travle kvinner og menn haster fra foredrag til foredrag gjennom hallene i kongressenteret Mostra d´Oltremare i Napoli.

Men ingen av dem ser ut som om de lengter etter å hoppe opp til fullmånen.

Amerikanerne gjorde månehoppet for over 40 år siden. Neil Armstrong døde 25. august i år, og hans reisekamerat Edwin Aldrin er en gammel mann.

Navlebeskuere

Hallene i Mostra d´Oltremare viser det samme som romutstillinger viste for 40 år siden: Raketter, satellitter. De er blitt bedre og billigere, og flere land sender dem opp:  Kina, Korea, India, Romania og Tsjekkia.

Men de gjør stort sett bare mer av det samme som den gangen. Mye mer. Rommet er blitt storindustri.

Med industrien følger forurensing. Himmelrommet er blitt en skraphaug for industriavfall, vrakgods fra utrangerte satellitter. Romsøppel er tema for egne tekniske symposier her i Napoli.

Romindustrien tjener stort sett behovene for å ha det bra på jorda: Vi blir underholdt via kommunikasjonssatelliter, vi får vær- og klimavarsler via jordressurssatellitter, og GPS-satellitter viser oss veien til nærmeste pizzarestaurant.

Og sakte demrer det for meg, der jeg går rundt blant rommets jetsettere fra mange nasjoner: Blikket er oftest vendt vekk fra det store eventyret mellom stjernene, innover mot jorda.

Vi er blitt navlebeskuere. Vi er blitt oss selv nok.

Romstjernene

På sekstitallet satt jeg på det landsens kjøkkenet til tanta mi, glødende i kinnene etter frostlufta på tunet. Jeg fortalte oppspilt om det jeg hadde sett ute i høstkvelden: satellitten som tegnet et lysende framtidsspor over himmelen.

- Hva skal vi nå der ute etter, sa tante bare, og satte fram melk og brødskiver til meg.

Jeg husker ennå hvor utålmodig jeg var etter forklare henne det store eventyret. Jeg hadde klippet ut bilder av Jurij Gagarin og John Glenn fra avisa, og limt inn i kladdeboka mi. De var min barndoms uoppnåelige helter.

Her på romkongressen i 2012 ser jeg en litt sliten astronaut sitte på en klappstol ved en plastmodell av en rakett på standen til et europeisk romfirma. En ensom romfartsstjerne. Ingen kretser rundt ham for å få autograf.

Aldrin drømmer videre

Astronauten ser ut som han har tankene et helt annet sted. Kanskje på samme sted som Apollo-veteranen Edwin Aldrin?

Aldrin bruker foredrag og nettsider for å ildne amerikanerne til ny interplanetarisk romdåd.

- La meg få si det, her jeg står foran dere i dag, en mann som har gått på månen: Jeg er selv fortsatt i under over dette miraklet, sa han ifølge et avissitat fra 1997.

Aldrin vil at menneskene skal reise tilbake til månen, og videre til marsmånen Phobos og ned på den røde planet, til kometer og asteroider.  Han drømmer videre.

Drømmer om rommet

I William Heinesens novelle tar også drømmen over. Den gamle mannen ror med den unge kvinnen videre ut på stjernehavet, og får oppleve at båten .. byrja lyfte seg som på store venger, ja, han sat alt og padla i tomme lufta.

Farten auka akselererande, han la årane inn og seig inn i djup undring, og då kjende han korleis proporsjonane i tid og rom snøgt vart skipla.

Og etter hvert finner jeg drømmerne også her på romkongressen i Napoli. De møtes i tekniske symposier med eventyrlige titler: Space Elevator Feasibility and Technology, SETI and Society.

Er det noe nytt om romheisen, som lydløst og billig skal kunne erstatte farlige og kostbare raketter? Har SETI – Search For Extraterrestial Intelligence – funnet noen nye wow-signaler som kan være livstegn fra fjerne kloder?

Geriatri

Romheissymposiet blir ledet av en trivelig, traust NASA-pensjonist. Ganske snart forstår jeg at geriatrien er i ferd med å ta over International Space Elevator Consortium.

Jeg blir rørt av de gamle entusiastene, som legger detaljerte planer for en romheis som fortsatt er umulig å bygge.

Det  finnes  jo fortsatt ikke en heisewire som er sterk nok til å bære vekten av 100 kilometer av seg selv, langt mindre selve heisen. 

Men planene ligger klare for hvor mange ansatte det skal være på basestasjonen tusen miles vest for Galapagos, hvordan de skal få forsyninger, vasket klærne og bli underholdt på fritida.

Wow!

Letingen etter radiosignaler fra fremmede siviliasjoner pågår også fortsatt med stadig mer raffinerte hjelpemidler.

Det nye Allen Telescope Array i California er tatt i bruk, sammen med blant annet det gigantiske Arecibo-radioteleskopet som også var kulisse i filmen Contact.

Nye dataprogrammer skal klare å grave enda dypere ned i rådata på leting etter mønstere, men fortsatt er det enslige ”wow”-signalet fra et radioteleskop i Ohio i 1977 det eneste mulige funnet.

Wow-signalet har fått navnet sitt fordi den amerikanske astronomen Jerry Ehman skrev Wow! med rød kulepenn ved siden av utskriften på datastrimmelen.

Det 72 sekunder lange signalet ble aldri repetert. Derfor er fortsatt SETI-leterne uten noe sikkert funn.

Interstellart esperanto

Det hindrer ikke en eldre nederlandsk professor emeritus i å utvikle et slags interstellart esperanto, Lingua Cosmica. Det er utviklet fra et tidligere, lignende språk, LINCOS.

Hva om vi skulle få et svar på dette språket? Tolkningen blir usikker, ifølge professoren. Det kommer av at de fremmede intelligensene ikke har lest hans bok Asterolinguistic and LINCOS.

Skygg galaksens sentrum!

En annen pensjonert foredragsholder er ikke fornøyd med å lytte etter signaler utenfra.

Han har detaljerte planer for hvordan romseil drevet av lyspartikler kan få en skikkelig dytt, bare den kommer ut til solas gravitasjonsfokus, 550 ganger lengre unna sola enn jordbanen.

Her vil solas tyngdefelt virke som en linse, og konsentrere lyset fra fjernere stjerner til en kraftig stråle som kan dytte solseilet med romskipet utover mot andre stjerner.

Men, understreker foredragsholderen, ikke mot melkeveiens sentrum. For han har liten tillit til de skapningene som eventuelt kunne komme på gjenvisitt fra den kanten.

Jeg var glad for at gamle tante ikke kan høre meg fortelle om disse foredragene. Hun ville ristet oppgitt på hodet, og tørket smulene av den slitte linoleumsduken på kjøkkenbordet med en klorinfille.

Og med resignert sorg må jeg innrømme at tante hadde et poeng. For er det egentlig noe eventyr der ute?

Romstank

William Heinesens himmelroer opplever hvordan atmosfæresløret trekkes til side, og båten med den unge kvinnen styrer ut forbi månen og planetene. Men det er ingen vakker opplevelse:

Den våte søtvorne himmelblånen vart avløyst av døkt og stygt svart, og snart gneistra ikkje stjernene meir; den fagre himmelske og samstundes nære på menneskelege vensemd kvarv frå augo deira; dei hang som steingjengne isklumpar i det gløypande svarte mørkret.

Jeg har besøkt La Cité de l´Espace i den franske romfartsbyen Toulouse. Der har de en replika av den sovjetiske romstasjonen Mir, som ble vraket i 2001 og styrtet ned i flammer over Stillehavet.

Det jeg husker best fra utstillingen, var en skildring av dagliglivet på romstasjonen. Hvis en av astronautene slapp en fjert, spredte stanken seg over hele stasjonen, og det tok kullfiltrene mange timer å fjerne den.

Kjedsomhetens fengsel

Slik er hverdagen også i rommet. Og jo lengre romferder vi legger ut på, desto mer ensformig kjedsomhet må astronautene forberede seg på.

De vil bli innestengt i trange sylindre, metallfengsler i måned etter måned. Og hva venter dem, når de kommer fram til reisens eventyrlige mål?

Dei veldige månefjella, høgare enn dei på jorda, tedde seg fattige og dumbute, som éin gong kasserte teaterkulisser.

Edwin Aldrin er fortsatt opp i under over å ha gått på månen. Men hvor eventyrlig ville landskapet ha virket hvis han var månekolonist i to måneder? To år? Tjue år? Stein, stein, stein. Ikke en grønn kvist.

Jeg registrerer med forferdelse at jeg snakker som min gamle tante.

- trongt og vesalt kjellarrom

Mars og Venus, Jupiter og Saturn, Uranus og Neptun. (..) Alle desse foraldra hengelampane teva òg veikt av parafin og giftige luftslag.

Hvor stas er det å traske rundt i sanden på Den røde planet? Å ha reist hundrer av millioner av kilometer bare for å se et ørkenlandskap som er enda vakrere under den blå himmelen på vår egen klode?

… sjølve det uhyrlege verdsrommet, som sett frå Jorda løyser ut så lyftande ei kjensle av velde, kjendes no berre som ei tung og urimeleg armodsbør – ein armodsgarderobe, eit trongt og vesalt kjellarrom.

- Var dette alt? spurde jenta, ho sat og kraup saman i bakskuten på båten, og til det var det nok berre å nikke eit avmektig ja.

Billig klisjé?

Heinesens novelle slutter med at den unge jenta kysser roeren på panna. Da våkner han av drømmen, alene i robåten på havet under stjernene.

Kysset har gitt ham stjernene tilbake. Er det kanskje slik at vi allerede har et romskip, så stort og vakkert og livgivende at jeg må gå ut av kongresshallene i Mostra d´Oltremare i Napoli for å se det, nemlig planeten jorda?

Eller er det en tom og billig klisjé, fra en av de mange som har mistet drømmene sine?

Og alle desse himmelteikna bivra og skalv, som var dei likså mange augo, som alle spegla kjærleiks-under i menneskesjela.