Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Hermes-romflyet dokker med den europeiske romstasjonen Columbus. Verken fly eller romstasjon ble bygget. (Foto: (Illustrasjon: ESA, Wikimedia Commons))
På slutten av 1980-tallet hadde Europa sitt eget romfergeprosjekt. Hermes var 19 meter lang, og veide akkurat så mye at den europeiske Ariane-5-raketten såvidt kunne klare å løfte den opp i bane rundt jorda.
Her skulle de tre astronautene ombord koble seg til den internasjonale romstasjonen, eller til Europas egen romstasjon, Columbus.
Men Columbus ble aldri noen selvstendig romstasjon, bare en modul på den internasjonale romstasjonen. Og Hermes fikk aldri vakuum under vingene. Prosjektet ble skrinlagt på begynnelsen av nittitallet. Det ble for dyrt.
Skulle måle luftstrømmen rundt romflyet
Likevel gjør en liten del av Hermes fortsatt nytte for seg i krasjlaboratoriet til bilgiganten Volkswagen.
Den tyske ingeniøren Paul Mirow ved Berlins tekniske universitet utviklet nemlig en spesiell følsom folie for Hermes.
Piezoelektrisk sensorfolie utviklet for det europeiske romflyet Hermes. Den var tynn nok til ikke å forstyrre luftstrømmen rundt skroget under de store hastighetene gjennom atmosfæren etter tilbakevendingen fra rommet. (Foto: Mirow Systemtechnik GmbH)
Folien var laget av piezoelektriske materialer. Slike materialer avgir en elektrisk spenning når de blir klemt eller bøyd.
Mirow ville klistre folien utenpå skroget til Hermes for å måle hvordan luftstrømmen suste forbi når romflyet kom ned i atmosfæren etter endt romtur.
Andre sensorer ville blitt så tykke at de forstyrret luftstrømmen og de aerodynamiske egenskapene til flyet.
Folien kunne derimot gjøres svært tynn, bare tre hundredels millimeter tykk, en tredjedel av et menneskehår.
Tannpuss og bilkræsj
Den piezoelektriske sensorfolien festes på skroget til biler som prøves ut i kollisjonstestene til Volkswagen. (Foto: Volkswagen Media Service)
Siden folien klarte seg bra i de innledende testene av Hermes-modeller i vindtunnel, bestemte Mirow og kollegene hans at de ville prøve å finne en jobb for den nede på jorda.
I samarbeid med firmaet MST Aerospace ble folien en del av det europeiske rombyrået ESAs program for teknologioverføring.
Først fikk folien et oppdrag i tannhelsens tjeneste. De piezoelektriske stoffene kunne males på tennene, slik at et tannteknisk firma kunne måle trykket av tannbørsten under pussing.
Men så fattet bilprodusenten Volkswagen interesse for de følsomme foliene. De trengte å måle i detalj hvordan karosseriet ble deformert under krasjtestene.
50 foliebiter, hver på en centimeters størrelse, ble limt sammen på flak av myk polymerplast. Så ble de festet til bilen.
Annonse
Siden foliene var myke, brakk de ikke under den kontrollerte kollisjonen, men sendte data om både hvor fort og i hvilken retning metallet i karosseriet bøyde seg.
Disse krasjtestene har vart i to år og har gitt sikrere biler, ifølge en nyhetsmelding fra ESA.
