Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Etter oppskytningen 20. november 2010 var alt klart for å folde ut det eksperimentelle solseilet. Det lå sammenkrøllet inne i en såkalt nanosatellitt, en liten terningformet beholder på tre og en halv kilo og yttermål 10 ganger 10 centimeter.
Nanosatellitten skulle slippes løs fra en større modersatellitt forrige mandag 6. desember, og alt tydet på at dette gikk bra.
Satellittene gikk i en bane 650 kilometer over jorda, som er relativt lavt. På grunn av det reflekterende materialet på solseilet, ville det trolig vært lett synlig, også fra våre breddegrader, siden banen har høy vinkel med ekvator.
En satelitt utstyrt med seil kan gi ny kunnskap for framtidige seilaser mellom stjernene, drevet av solstråler. (Illustrasjon: NASA)
Leter fortsatt
Tre dager seinere skulle så solseilet foldes ut, men sist fredag 10. desember meldte NASA på sine nettsider at det verken var klart om nanosatellitten CubeSat var koblet fri fra modersatellitten FASTSAT på mandag, eller om solseilet faktisk hadde foldet seg ut.
- Data fra FASTSATs frakoblingssystem indikerte at frakoblingen hadde skjedd, skriver NASA på sine nettsider. Selve utfoldingen av solseilet skulle skjedd torsdg 9. desember klokka 18:30 norsk tid.
- FASTSAT-teamet fortsetter å feilsøke for å finne ut hvorfor det ikke er mulig å oppnå kontakt med Nano-Sail-D, heter det videre på nettsiden til NASA. Selve FASTSAT modersatellitten og eksperimentene på den virker som planlagt.
Selve utfoldingen av solseilene skulle bare tatt fem sekunder. Planen var å prøve ut solseil-prinsippet i 70 til 120 døgn, før solseilet så ble bremset for å brenne opp i atmosfæren.
Svakt puff gir stor fart
Solseil utnytter det faktum at lyspartikler presser med et trykk når de treffer en flate, for eksempel en tynn, lett folie. Dette kalles strålingstrykk.
Selv om trykket er lite, vil det bygge seg opp over lang tid. Lyspartiklene beveger seg jo med lysets hastighet, så toppfarten til et romskip drevet med solseil kan bli svært høy. Dette er viktig ved lange reiser, til andre planeter eller stjerner.
Solseilet som nå er tapt, er det andre som NASA forsøker å sende opp. Det første havarerte på grunn av en mislykket rakettoppskytning i 2008.
