To romskip med fire astronauter reiser til Mars, og kommer aldri tilbake. Slik kan kolonister skape en ny slekt på en ny klode, håper amerikanske forskere og entusiaster. Frivillige har meldt seg.
Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
- Det er viktig å forstå at dette ikke er en selvmords-ekspedisjon, skriver forskerne Dirk Schulze-Makuch og Paul Davies i tidsskriftet Journal of Cosmology.
De foreslår en ferd hvor fire astronauter fordelt på to romskip lander i nærheten av huler etter urgamle lavaganger på Mars.
Konseptstudie av bemannet marsferd fra 2009 (Illustrasjon: NASA)
I disse hulene kan astronautene slå leir. Der er de beskyttet fra farlig stråling, og kan smelte is fra undergrunnen til livgivende vann.
Med forhåndslagrede forsyninger fra jorda skal så de første kolonistene forberede grunnen for de mange flere som følger.
Etter noen tiår er den første Marskolonien vokst til 150 mennesker, og de første barn blir født under den smørgule, støvete marshimmelen.
Etter noen århundrer er den ene kolonien blitt til flere. De dyrker sin egen mat og trenger ikke lenger forsyninger fra den blå aften- og morgenstjernen de en gang kom fra.
Marsferdenes Ryanair
Fantastisk? Utopisk? Nei, mener artikkelforfatterne. Tvert imot vil denne enveisferden til Mars løse problemer for bemannet utforskning av den røde planet.
For det første anslår de at ferden vil bli rundt 80 prosent billigere.
Når astronautene ikke må ha drivstoff til å vende tilbake, blir romskipet lettere og kan frakte mer last. Dermed kan dagens bæreraketter og annen romteknologi brukes.
Send gamlingene
Utforsking av Mars med bemannede kjøretøy (Illustrasjon: NASA)
For det andre vil enveis-reisen gjøre det lettere å leve med to viktige helseproblemer som oppstår ved lange romferder.
Disse problemene er en av de største bremseklossene for videre bemannet utforskning av rommet.
Det første er partikkelstrålingen fra utbrudd på sola. Den kan gi de samme sykdommene som radioaktiv stråling på jorda, for eksempel etter Tsjernobyl-ulykken: kreft og misdannede barn.
Schulze-Makuch og Davies løser problemet på sin egen, røffe måte.
De foreslår at de første kolonistene bør være eldre mennesker med 20 år eller mindre igjen av livet sitt. Da er de ferdige med å få barn, og de uunngåelige strålingsskadene vil bety mindre.
Annonse
Travel light
Dessuten vil astronautene slippe belastningen ved å vende tilbake til jordas knugende tyngdefelt etter måneder og kanskje år som lettvektere i vektløshet underveis, og i et svakere tyngdefelt nede på planeten.
På Mars vil de nemlig bare veie 0,38 ganger så mye som på vår egen klode.
Øverst til venstre sees et lavarør, en munning på en gammel vulkan som kan romme en hule der framtidige marskolonister kan søke tilflukt. (Foto: HiRISE-sonden, NASA)
Mars er mye bedre egnet for en romkoloni enn vår egen måne, mener artikkelforfatterne.
Her har de følge med mange flere, ikke minst den tidligere månefareren Edwin Aldrin. Han har også forsvart ideen om en enveis marsferd flere ganger.
Ikke for feiginger
- Satt pilgrimene på Mayflower rundt Plymouth Rock og ventet på en returreise? De kom hit for å bosette seg. Og det er hva vi burde gjøre på Mars, sier han i et intervju i magasinet Vanity Fair i juni i år.
Her slår Aldrin på strenger over den dypeste klangbunnen av USAs pionerånd.
Det er slike tanker som også ligger bak en rekke andre amerikanske grasrotbevegelser, for eksempel Mars Underground, Mars Homestead Foundation og ikke minst Mars Artists Community.
- I Amundsens ånd
“Direkte til Mars – feiginger vender tilbake til månen”, står det i toppgrafikken på nettstedet deres. Mars Artists Community har valgt det som nå kalles “Mars To Stay” som sin foretrukne strategi.
Annonse
Hule i lavarør på Hawaii. Slike huler kan også finnes på Mars, og være naturlige tilfluktssteder for de første kolonistene.
Også forskerne Schulze-Makuch og Davies lar det klart skinne gjennom at det er langt mer enn tørr kunnskap som motiverer deres lengsel etter andre kloder.
“Mars to stay” betyr å vende tilbake til den oppdagerånden og djervheten som Columbus og Amundsen viste, men som nå har veket for en kultur av sikkerhet og politisk korrekthet, mener de.
Gen-backup
I artikkelen sin peker de også på at en marskoloni kan tjene en annen og mer makaber hensikt.
Hvis sivilisasjonen skulle bryte sammen på jorden etter en kometkollisjon, et utbrudd fra en supervulkan eller en økologisk katastrofe, vil kolonien på Mars være en backup for menneskelige gener - for selve menneskeslekten.
Paul Davies er også leder for forskningssenteret BEYOND ved Arizona State University.
Ifølge deres egne nettsider vil de stille de store eksistensielle spørsmålene i grenselandet der forskning og filosofi møtes: Hvordan oppstod universet? Er naturen matematisk? Hvorfor er de fysiske lovene tilpasset livet?
Mannen i månen
Månefartøyet til enveis-astronauten, slik den ble foreslått i 1962 (Illustrasjon: NASA)
Ideen om enveis romreiser er likevel ikke ny. I 1962 var amerikanerne desperate etter å ta igjen Sovjetsamveldet i romkappløpet.
Ingeniøren John Cord fra Bell Aerosystems Company og psykologen Leonard Seale fra samme firma utviklet en plan som kunne landsette en amerikaner på månen før russerne.
Annonse
En enveis-ekspedisjon med en videreutviklet enmanns Mercury-kapsel kunne lande på månen allerede i 1964 eller 1965, hvis man godtok å lage den uten mulighet for tilbakereise.
Likevel var heller ikke dette noen selvmords-ekspedisjon. Ideen var at mannen i månen skulle gnage på ostestykkene sine i et par år inntil ingeniørene på jorden hadde utviklet en ny og større unnsetningsrakett.
Den skulle komme med tre astronauter og hente den ensomme Robinson, som utvilsomt ville bli rykket ut av sin lunare ensomhet til en overveldende konfettiparade på Broadway.
Da Apollo-prosjektet skjøt fart og russerne havnet i bakleksa med sine måneplaner, ble prosjektet skrinlagt.
Tidligere Mars-planer
Også enveis marsferder har vært foreslått tidligere.
George William Herbert fra det nå hensyknede firmaet Retro Aerospace foreslo i 1996 å sende middelaldrende forskere til den røde planet for å kutte kostnader og øke det vitenskapelige utbyttet.
Konseptskisse av bemannet marsferd fra 1963 (Illustrasjon: NASA)
I 2009 dukket så idéen opp på nytt. Lawrence Krauss fra Arizona State University ble intervjuet av New York Times, og argumenterte for at den amerikanske pionerånden måtte gjenopplives.
Han sammenlignet akkurat som Aldrin med de amerikanske pilgrimene.
Flere frivillige
Leserne reagerte negativt. En pekte på at pilgrimene visste at de kunne overleve dit de kom. En annen mente forslaget om enveis romferd illustrerte det moralske forfall.
Men Dirk Schulze-Makuch og Paul Davies hevder at de har støtte.
Annonse
I artikkelen forteller de at de har møtt mange mennesker som er villige til å melde seg frivillige til en slik ekspedisjon, både på grunn av vitenskapelig nysgjerrighet og på grunn av eventyrlyst og de store spørsmål rundt menneskehetens endelige skjebne.
