Romfarten har sitt eget freakshow av storslagne idéer som floppet. Nazistenes romfly Silbervogel kom aldri opp fra bakken, og den amerikanske atombomberaketten Orion ble aldri mer enn en forsøkskinaputt.
Sommeren 1944. Vi befinner oss i et alternativt univers, der Hitlers krigslykke har snudd seg, og de allierte lider store tap. Hva har skjedd?
På Lüneburger Heide i Tyskland finner vi svaret. Lufta dirrer over het aluminium på en flyndreformet flykropp. Det er tyskernes hemmelige trumfkort, romflyet Silbervogel, som står klar til utskytning.
Romflyet er festet til en rakettslede. Sleden står ved enden av et tre kilometer langt skinnende spor av metall som peker mot disig blå sommerhimmel. ”Zehn – neun – acht … sieben …”
Slik ville kanskje tyskernes Silbervogel sett ut i verdensrommet, hvis det noensinne hadde kommet på vingene. Bildet er en montasje av en modell i en vindtunnel fra 1935 og et bilde av jorda tatt fra romferga STS 91. (Foto: United States Defence Visual Information Center/NASA)
Nedtellingen gjaller over betongen. Rakettmotoren på sleden spruter ild. Sleden med Silbervogel skyter fart. Den når enden av skinna. Små smell lyder fra sprengbolter. Silbervogel løsner og er fri.
Flyet spytter flammer, stiger videre. Flygeren i spissen av den flate nesa følger med på instrumentene. Den blå himmelen utenfor blir mørkere blå, så svart. Høydemåleren viser 145 kilometer.
Rakettmotorene stilner. Flygeren stiger fra setet, vektløs. Utenfor glir jordkrumningen opp foran vinduene. Silbervogel er i verdensrommet.
Bombefly i rommet
Den tyske sølvfuglen var en del av det militære programmet Amerika Bomber. Planen var å skyte romflyet opp i verdensrommet. Så skulle den flate flykroppen sprette på de øvre lagene av atmosfæren, som en stein lager fiskesprett på vannflaten.
Hvert hopp ville bli kortere, og så ville farten bremse slik at Silbervogel måtte glidefly ned mot bakken igjen. Men da ville romflyet ha tilbakelagt strekningen fra Tyskland til USA.
Og fra lasterommet skulle Silbervogel slippe en bombe som veide over tre og et halvt tonn.
Hadde disse bombene truffet sine mål i USA, ville krigsindustrien til de allierte lidd kraftige tap. Kanskje kunne Hitlers krigslykke ha snudd med hjelp fra dette rakettbombeflyet.
Men slik gikk det heldigvis ikke. De første prototypene ble bygget samtidig som Tyskland invaderte Russland i 1941. Det tyske flyvåpenet skrinla prosjektet. Krigen kostet for mye. De hadde ikke lenger råd til slike avanserte prosjekter.
Flyktende forskere
Walter Robert Dornberger (t.v.) overgir seg til amerikanerne i mai 1945 sammen med det enda mer kjente tyske rakettgeniet Wernher von Braun, som seinere ledet utviklingen av den amerikanske Saturn-5 måneraketten. (Foto: United States Defence Visual Information Center)
Den østerriske konstruktøren Dr. Eugen Sänger tok likevel vare på konstruksjonstegningene etter at krigen var over.
Tyske rakettforskere var fritt og ettertraktet vilt da andre verdenskrig var over. Russerne tok mange. Stalin skal til og med ha forsøkt å kidnappe Sänger, men mislyktes.
Andre klarte å flykte vestover, og overga seg frivillig til amerikanerne. Blant dem var Dr. Walter Dornberger. Han var blant annet medansvarlig for å utvikle V2-raketten, som drepte over 7000 mennesker i Storbritannia og Nederland.
Annonse
Amerikansk romfly
Dornberge kjente også til Sängers tegninger av Silbervogel. Derfor er det kanskje ikke så rart at det amerikanske luftvåpenet i 1957 begynte å utvikle et romfly som lignet på det tyske romflyet.
Flyet fikk navnet X-20 Dyna-Soar. Rakettsleden til Sänger var erstattet med en vanlig rakett, men dette bombeflyet skulle gjøre det samme som sitt tyske forbilde: fiskesprette langt av gårde på yttergrensene av atmosfæren. Det kunne også gå i bane rundt jorda.
Første oppskytning var planlagt til 1963, og blant testflygerne som var plukket ut til programmet var Neil Armstrong, som seinere skulle bli første mann på månen.
Romkapslene vant kappløpet
Samtidig som Dyna-Soar ble utviklet, bygget også amerikanerne de første Mercury-romkapslene. En romkapsel er enklere og raskere å utvikle enn et romfly, og tiden var kostbar.
Russerne ledet i romkappløpet, med Jurij Gagarins triumfferd rundt jorda i 1961. John Glenn fulgte etter i en Mercurykapsel i 1962, og Dyna-Soar kom i bakleksa. Prosjektet ble skrinlagt i desember 1963.
Slik tenkte kunstneren på 1950-tallet seg at Boeing X-20 Dyna-Soar ville se ut på vei ned fra verdensrommet for landing. (Illustrasjon: NASA)
Men ennå i dag, når vi ser den amerikanske romferga, ser vi slektslapet til Silbervogel.
Og når de første betalende romturistene letter fra Spaceport America i New Mexico om noen år, flyr de i et romskip som også ligner på Silbervogel: Virgin Galactics SpaceShipTwo.
Kanskje vil Silbervogel leve videre i flere smekre romfly i framtida. Men disse vil frakte mennesker opp i rommet, og ikke slippe ned bomber.
Romskip med atombomber
Annonse
Våpen kan altså vendes til fredelige romplaner. Og det grusomste av alle våpen skulle temmes i det fantastiske prosjekt Orion på 1950-tallet.
Idéen var å skyte en jevn serie av små atombomber fra halen på en rakett. Bombene skulle eksplodere 60 meter fra romskipet, og en tykk plate med støtdempere skulle fange opp sjokket og jevne det ut slik at romskipet skjøt fart.
Det fantastiske med Orion var at romskipet måtte bygges mye større og tyngre enn dagens romskip for at støtdemperen skulle ha noe å jobbe mot.
Det betød at Orion-romskipet kunne være flere etasjer høyt, og frakte folk og forsyninger nok til en rombase på Månen, Mars eller enda lengre ut.
En mindre, 6000 tonns versjon av Orion-romskipet i bane rundt planeten Saturn, slik datakunstneren tenker seg det. Tre størrelser ble planlagt i den opprinnelige rapporten, fra ti tusen til åtte millioner tonn. Vi ser gløden fra en atombombeeksplosjon bak romskipet. (Illustrasjon: NASA)
En reise tur-retur dvergplaneten Pluto ville ta bare ett år, ifølge lederen for forskerteamet som utviklet Orion, Freeman Dyson.
Takket være den enorme energien i atombombene, kunne Orion-romskipene reise mange ganger raskere og med større last ut i verdensrommet enn selv med verdens største rakett, måneraketten Saturn 5.
Til Alpha Centauri
I 1959 laget firmaet General Atomics en plan for framtidas Orion-romskip. Det største ble kalt Super-Orion og skulle veie åtte millioner tonn. Det er nok til å bygge en hel by.
Ved å bruke hydrogenbomber istedenfor vanlige atombomber, kunne et slikt romskip komme opp i en fart på 10 prosent av lyshastigheten. Da ville vår nabostjerne Alpha Centauri være 44 års reisetid unna.
Dette kan høres ut som ville drømmer, men dette romskipet kunne vært bygget allerede på slutten av 1950-tallet. En stund jobbet mange med prosjekt Orion.
Det som satte en stopper for planene var ikke teknologien. Det var prøvestansavtalen fra 1963. Den forbød prøvesprenginger av atomvåpen over jordas overflate.
Annonse
Den amerikanske forskeren og forfatteren Carl Sagan foreslo i fjernsynsserien Cosmos på 1980-tallet å bruke opp kjernefysisk brensel fra de store lagrene av atomvåpen til å sende et slikt romskip mot stjernene. Slik kunne vi nedruste og utforske verdensrommet samtidig.
Vil et Orion-romskip noensinne sette kurs for fjerne planeter? Teknologien er der. Det er bare spørsmål om vi er villige til å bruke den.
