Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Dette bildet av Uranus fotografert i nær-infrarødt lyst avslører det ellers svake ringsystemet, og viser hvor sterkt planeten heller over på siden. (Foto: Lawrence Sromovsky, University of Wisconsin-Madison, Keck Observatory)
Simuleringene viser at Uranus fikk juling av andre kloder i solsystemets barndom. Det kan forklare at Uranus ble som den ble.
For Uranus er planeten som går på tvers, utstøtt og alene, 20 ganger lengre unna sola enn oss.
De sju andre planetene er mer veloppdragne. Banene går i samme plan, omtrent som om de alle var snurrebasser på en usynlig bordplate, med sola som en strålende lysoppsats i midten.
Og pinnene på snurrebassene – rotasjonsaksene – peker mer eller mindre rett opp fra den imaginære bordflaten som astronomene kaller ekliptikken.
Jorda snurrer riktignok også litt på skrå. Dermed får vi årstidene. Det er sommer når nordlige halvkule bikker innover mot sola, og vinter et halvår seinere når nordlige halvkule bikker vekk fra sola.
Men Uranus? Der i gården snakker vi virkelig årstider! Uranus har lagt seg helt over.
Når det er midtsommer på nordlig halvkule, peker nordpolen rett inn mot sola. Dermed står sola stille i senit hele døgnet.
Dette er den ultimate midnattsol, rett over hodet på alle de uranusboerne som ikke finnes.
Grunnen til at de ikke finnes, er at Uranus er en formidabel fiseball. Hvis den har noe i nærheten av en fast overflate, skjuler den det godt under tykke gasslag av blant annet metan og hydrogensulfid.
Og når vinteren kommer, er det mørketid. Totalt, kompakt mørke i et halvår, som varer over 40 jordår. Nok til å fryse ut resten av de standhaftige uranusboerne som nekter å forstå at de ikke finnes.
Månemysteriet
Hvordan har Uranus blitt så skeiv? De nye simuleringene viser at det må skyldes interplanetariske kollisjoner. Men det i seg selv er ikke nytt.
- Det er minst 10 år siden simuleringer viste at Uranus ble vippet over av en annen klode, sier professor Kaare Aksnes ved Institutt for teoretisk astrofysikk på Universitetet i Oslo til forskning.no.
- Men hvis Uranus hadde blitt vippet over etter at månene ble dannet, ville ikke de også ha vippet med, fortsetter han.
For dette har vært mysteriet, og det springende punkt. Det er ikke bare Uranus som har tippet over. Også de fem større månene, sammen med den tynne ringen rundt planeten, står like skeivt.
Annonse
Det betyr at planeten må ha vippet enda tidligere, da månene ennå ikke var adskilte kloder.
- Jo lengre tilbake en skrur klokka i simuleringene for å etterprøve tilstandene da solsystemet ble dannet, desto mer usikre blir resultatene, kommenterer Aksnes.
Solsystemet ble dannet av en sky av gass og støv (Foto: (Illustrasjon: NASA))
Skeiv smultring
Men forskerne fra Frankrike, Hellas, USA og Brasil har virkelig skrudd på klokka.
De har skrudd klokka helt tilbake til tida da Uranus ennå ikke hadde fått måner. De var ennå bare en skive av gass og støv rundt planeten.
Forskerne datasimulerte hva som ville skje hvis dette systemet ble truffet av en annen klode.
Simuleringene viste at skiven av gass og støv ble omformet. Den ble til en tykkere torus som tippet over i samme retning som planeten, en skeiv smultring.
Men modellen ga et uventet resultat. Smultringen roterte i riktig plan, men feil retning. Det betød at også månene seinere ville ha rotert i motsatt retning av hva de faktisk gjør.
Småbulker
Så prøvde forskerne å erstatte en stor kollisjon med flere små. Og det overraskende resultatet var at da var sannsynligheten mye større for at smultringen skulle rotere i riktig retning.
Uranus kolliderte altså flere ganger med andre kloder tidlig i solsystemets kaotiske barndom, før månene og planeten var ferdigdannet. Og jo nærmere sola du kom den gangen, desto større var kollisjonsfaren.
- Dette harmonerer med simuleringer som viser at de ytre planetene ble dannet lengre inne i vårt solsystem, forteller Aksnes.
Annonse
Jupiter dyttet
- Den største planeten, Jupiter, har mer masse enn alle de andre til sammen. Den påvirket med sitt tyngdefelt de andre planetene, og skjøv dem utover etter at de var dannet.
- Observasjoner av andre solsystemer viser at de store planetene der ofte går nærmere sin sol. Det kommer av at de ikke har noen dominerende Jupiterlignende planet til å skyve seg utover, sier Aksnes.
Resultatene ble presentert på den internasjonale konferansen for planetforskere EPSC-DPS Joint Meeting 2011.
