Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
(Illustrasjon: NASA)
Kepler-teleskopet går i bane rundt sola. Det peker mot stjernebildene Svanen, Lyren og Dragen. De står lavt på vår kveldshimmel, nå i desember.
Retningen er ikke tilfeldig valgt. Vår sol ferdes med kurs mot disse stjernebildene. De ligger i vår Melkevei. Kepler leter etter planeter rundt stjerner i vår egen spiralarm av Melkeveien.
Men Kepler ser ikke planetene direkte. Når stjernelyset treffer bildbrikken på 95 megapiksler, fanger den opp små svingninger i lyset. Hvis lyset blir ørlite svakere, kan det skyldes at en planet glir foran en fjern solskive.
En gruppe astronomer under ledelse av Stephane Charpinet fra Université de Toulouse-CNRS lette etter nye planeter med det lysfølsomme elektroniske øyet til Kepler-sonden.
Men da lyskurvene fra stjernen KIC 05807616 tikket inn, fikk de se det motsatte av en liten formørkelse. De fikk se lysblaff.
Et gjenferd
KIC 0505807616 er en dvergstjerne. Den lyser ikke jevnt. Det blekhvite lyset flakker, som fra et stearinlys som holder på å slukne.
Og denne dvergstjernen er virkelig gammel. Den har brent opp alt hydrogenet i de kjernereaksjonene som får sola til å lyse. Nå er den bare et blekt gjenferd av seg selv, med en svak og ujevn lyspuls rundt en gang i timen.
Men det var ikke disse blaffene som vekket forskernes interesse. De fant nemlig også to lengre og mye svakere blaff omtrent hver sjette og åttende time.
Det er disse ørsmå og langsommere blaffene som kanskje forteller historien om to planeter som overlevde et inferno.
Hete planeter som kretser rundt den blekhvite kjernen av en utbrent rød kjempestjerne (Foto: (Figur: S. Charpinet, Université de Toulouse via Nature))
Sammenbrudd
Det astronomene tror de ser, er lyset fra dvergstjernen som skinner på overflaten av to planeter omtrent hver sjette og åttende time, når de pendler i banene sine.
Dette er veldig kort omløpstid. Vår egen planet bruker 365 døgn på å kretse om vår sol. På de to fjerne planetene er altså året bare noen timer langt. De gjør lynraske hårnålssvinger tett opptil stjernen sin.
Og den lille avstanden blir enda merkeligere når astronomene vet at stjernen hadde et kjernefysisk sammenbrudd og este opp til en rød kjempestjerne for bare noen titalls millioner år siden. Hvordan overlevde planetene dette?
Drivstoffet tok slutt
Før sammenbruddet lignet stjernen mer på vår egen sol. På den tiden var de to planetene mye større, tror forskerne. De gikk i baner lengre vekk fra stjernen.
Annonse
De kan ha vært gassplaneter av samme type som kjempene Jupiter og Saturn i vårt eget solsystem.
Men så tok hydrogenet i stjernen slutt. Hydrogenet er selve drivstoffet i kjernereaksjonen som får mange stjerner til å lyse.
Kjernereaksjonene kunne ikke lenger presse imot den enorme vekten av de ytre gasslagene i stjernen. Den begynte å trekke seg sammen. Hadde den vært enda større, ville stjernen knuget seg selv til ingenting, til et svart hull.
Styrtet innover
Men denne stjernen tente på ny. Nye kjernereaksjoner presset mot, med helium som drivstoff.
Sammentrekningen stanset. De ytre lagene av stjernen este opp. Stjernen var blitt en rød kjempestjerne. Men hva med de to planetene?
Da solen deres svellet opp, ble de to kjempeplanetene fanget inn av det røde sløret. Det bremset dem opp, på samme måte som luftlaget rundt jorda bremser opp satellitter hvis de kommer for lavt.
Og akkurat som satellittene, så styrtet planetene innover og innover, nedover mot tettere og tettere lag av gass.
Slynget ut sløret
Men planetene brant ikke opp. Så store var de, at de faste kjernene klarte seg. De fant nye og raskere baner, inne i gasslagene rundt den oppblåste kjempestjernen.
Så tror astronomene at tyngdefeltet fra de to planetene kan ha tatt fatt i disse oppblåste gasslagene. De kan ha gitt gassen fart, slik at den ble slynget ut og vekk fra stjernen for bare 18 millioner år siden.
Tilbake var den blåhvite kjernen av stjernen, nesten fem ganger varmere enn vår egen sol. Og tett rundt dette sydende, blafrende gjenferdet kretser altså de svidde restene av de to kjempeplanetene.
Annonse
Astronomene har prøvd å regne seg fram til hvor store de kan være. Regnestykkene er usikre, men anslag tyder på at de kan være på størrelse med vår egen klode.
Til gass skal du bli
Kan disse to klodene gi noen trøst til våre fjerne etterkommere? For vår sol vil lide samme skjebne som den fjerne stjernen KIC 05807616.
Om seks milliarder år vil hydrogenet inne i sola ta slutt, og den vil ese opp til utenfor banen til vår egen planet. Jorda vil simpelthen bli slukt av de hete gassene.
Men vil en liten rest overleve? Nei, jorda er mye mindre enn de to kjempeplanetene rundt KIC 05807616. Sammen med de indre planetene Merkur og Venus vil den gå tilbake dit den kom fra.
Med et lett omskrevet begravelsesrituale kan vi si: Av gass er du kommet. Til gass skal du bli. Av gass skal du en gang igjen oppstå.
Alternativ teori
For gassen fra stjerneeksplosjoner er stoffet som nye planetsystemer er vevet av. Og astronomene har dessuten en alternativ teori for de to planetene rundt KIC 05807616.
Kanskje var det ingen planeter før stjernen este ut. Kanskje ble de to planetene dannet av virvler som laget fortetninger i de rødglødende ytre gasslagene.
Det var jo slik jorda og de andre planetene ble dannet i urskyen av gass og støv rundt vår egen unge sol for over fire milliarder år siden.
