En gravegrabb ned i overflaten av Venus, baksiden av månen eller kanskje en asteroide? Tre romsonder seiler opp som finalister. Vinneren kåres neste år, og gevinsten er hovedrollen i NASAs nye romeventyr.
Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Månen, planeten Venus og en asteroide. Bildemontasje: NASA
Den amerikanske romfartsorganisasjonen NASA har valgt ut tre ubemannede romferder som skal utredes nærmere. Bare ett av dem får fly ut i rommet en gang før 2018.
Konkurransen blir hard, og alle de tre prosjektene er valgt ut fordi de kan fortelle oss mer om hvordan solsystemet og jorda ble dannet.
Til morgenstjernen
Prosjektet Surface and Atmosphere Geochemical Explorer (SAGE) vil sende en romsonde til Venus. Venus er vår nærmeste naboplanet i retning mot sola, bedre kjent som morgen- eller aftenstjernen.
Men selv om Venus er nær og veien dit forholdsvis kort, er det ingen liten sak å lande der. Overflaten er dekket av tykke, hvite skylag, som gjør planeten så strålende klar på kvelds- eller morgenhimmelen vår. Og det er ikke snakk om godværsskyer. De består av dråper med svoveldioksid og svovelsyre.
På sin ferd nedover i atmosfæren til Venus må fallskjermen til romsonden klare orkanvinder på opptil 300 kilometer i timen. Det er nesten dobbelt så store vindhastigheter som de kraftigste kastene til Katrina-orkanen.
Og når atmosfæretrykket stiger til nesten hundre ganger trykket på Jordas overflate, da blir vinden som en vegg.
Et helvete
"Radarbilde av overflaten til planeten Venus. (Bilde: NASA)"
Atmosfæren til Venus er nesten ren karbondioksid, og drivhuseffekten blir deretter.
Sydende 460 grader Celcius må romsonden tåle der nede på overflaten, som ligner mer på våre gamle visjoner av Helvete, minus grytene og smådjevlene.
Russerne har klart å lande sonder på Venus flere ganger, med sine Venera-sonder på 1970- og tidlig 80-tall. De analyserte atmosfære og overflate, og tok bilder.
Men nå skal amerikanerne for første gang prøve å gjøre dem bragden etter med utstyr som kan dra fordel av over tretti års teknologiske framskritt.
Ny teknologi
Amerikanerne har også flere fordeler. Overflaten til Venus er nå godt kartlagt med radar fra sonder i bane rundt planeten. Derfor kan landingsområdet velges ut for størst mulig vitenskapelig gevinst. Meningen er å lande på siden av en aktiv vulkan, som Venus har flere av.
SAGE-sonden skal også gå dypere i materien enn sine russiske forgjengere: For første gang skal en gravegrabb skave vekk de øverste lagene og avsløre nakent fjell noen centimeter ned. Dermed kan instrumentene analysere berggrunn som ikke har reagert med stoffer i atmosfæren.
Hvis alt går vel, vil SAGE overleve opp mot tre timer på overflaten før instrumentene dør av heteslag. Da vil de forhåpentligvis ha gitt forskerne råstoff til ny kunnskap, blant annet om hvordan Venus kunne bli slikt et glødende helvete, og om en lignende skjebne noensinne vil kunne ramme Jorda hvis drivhuseffekten skulle løpe løpsk.
Nye steiner fra månen
Baksiden av vår måne er et langt fredeligere sted enn overflaten til Venus, men ikke mindre spennende for forskerne. Derfor har prosjekt MoonRise passert NASAs nåløye og blitt en av de tre finalistene.
Annonse
Bildet viser forsiden og baksiden av månen, fargekodet for høydeforskjeller. Det store blå (lavtliggende) feltet nederst på månens bakside er Sydpol-Aitken-bassenget. Foto: USGS, bearbeidet av Mark A. Wieczorek
Oppdraget lyder: Send en romsonde til baksiden av månen og returner den trygt til jorda med en kilo månestein! Kanskje ikke like spektakulært som da president Kennedy i 1961 bestemte at USA skulle sende menn til månen.
Men forskerne vil for første gang siden Apollo-ferdene få fersk månestein til analyse, og det fra et område som er spesielt spennende.
Blikk inn i månedypet
På baksiden av månen ligger nemlig det store Sydpol-Aitken-bassenget, som måler 2 500 kilometer i diameter. Det ble dannet i solsystemets barndom, den gangen da jorda, månen og de andre planetene fortsatt ble bombardert med småkloder, rester av stoffet som dannet planetene og sola.
Så stort var sammenstøtet som laget Sydpol-Aitken-bassenget, at stoffer fra dypet av månen strømmet ut på overflaten og størknet der.
Ved å analysere disse steinene kan altså forskerne få et blikk inn i dypet av månen, og samtidig tidfeste nærmere de voldsomme sammenstøtene som formet vår egen planet, men der alle spor for lengst er borte fra jordas overflate.
Til asteroidene – og tilbake
Den siste av de tre finalistene tar mål av seg til å sende en romsonde til en asteroide og vende tilbake til jorda med steinprøver.
De aller fleste asteroidene er ikke mer enn store fjell på noen kilometers diameter som tumler rundt sola i baner mellom planetene Mars og Jupiter. Noen veldig få er større. Ceres er den største med en diameter på 950 kilometer.
Asteroidene er rester av stoffet som ble til overs da planetene i solsystemet ble skapt. Den gangen var det langt flere asteroider.
Mange av de største ble trukket ut av tyngdefeltet til kjempeplaneten til Jupiter og sendt i baner ut av solsystemet. De minste er rester av kollisjoner fra denne første tida, slike som blant annet laget Sydpol-Aitken-bassenget på månen.
Annonse
"Asteroiden Itokawa, som ble besøkt av den japanske romsonden Hayabusa i 2005. (Foto: Science)"
Asteroide-sonden OSIRIS-Rex skal sendes mot en asteroide som består av stoffer som ligner svært mye på stoffet som dannet solsystemet. Slik sett vil asteroiden være som en tidskapsel fra den gang urskyen av gass og støv trakk seg sammen og verken sola eller planetene ennå fantes.
En bit av livets gåte?
Meningen er å grave ut litt av overflaten til denne asteroiden. Tilbake på jorda skal så forskerne undersøke materialet, også med tanke på å finne enkle organiske forbindelser, stoffer som kan ha vært kjemiske byggesteiner for de første levende organismer.
Et slikt prosjekt har vært prøvd tidligere. Den japanske sonden Hayabusa kom til asteroiden Itokawa i 2005.
På grunn av tekniske problemer er det usikkert om prøvekammeret virkelig inneholder materiale fra asteroiden. Svaret får vi til sommeren, da returkapselen vil lande i en ørken i Australia.
Vinneren velges neste år
I første omgang mottar de tre prosjektene rundt 3,3 millioner dollar fra NASA i 2010 for å utrede sine respektive romferder nærmere. Til neste år skal så den endelige vinneren plukkes ut, basert på disse utredningene.
SAGE-prosjektet som vil sende en sonde til Venus ledes av Larry Esposito ved University of Colorado i Boulder. MoonRise-prosjektet ledes av Bradley Joliff ved Washington University i St. Louis, mens asteroidelander-prosjektet Osiris-Rex styres av Michael Drake fra University of Arizona i Tucson.
