Annonse
Utsikt mot sør ut over Stormenes hav på månen. Slik kan den vestre riftdalen ha sett ut da den ble fylt av lava. Dette bildet kombinerer data om tyngdekraften til månen fra GRAIL-sondene med en bildemosaikk tatt av Lunar Reconnaissance Orbiter. (Bilde: NASA/Colorado School of Mines/MIT/JPL/Goddard Space Flight Center)

Urgamle riftdaler under månesletta

Månesonder avslørte lavafylte revner under Stormenes hav.

Publisert

Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.

En stor del av de mørke feltene som utgjør venstre øye og den måpende munnen til «mannen i fullmånen», kalles Stormenes hav.

Dette havet er ei lavaslette, resultatet av et voldsomt sammenstøt mellom månen og en småplanet i solsystemets kaotiske barndom. Trodde man.

Sprekker etter nedkjøling

Nå må forskerne finne en annen forklaring. Resultater fra to amerikanske månesonder viser nemlig at under yttergrensene av den urgamle lavasletta ligger det riftdaler, lange sprekker.

De har en tilnærmet firkantet form. Det passer ikke med den gamle kollisjonsforklaringen. Da burde de vært ovale eller runde.

Til venstre: Månen slik den ser ut fra jorda. I midten: Her er høye områder tegnet i rødt, og lave i blått. Til høyre: Data fra månesondene GRAIL viser hvordan tyngdekraften varierer fra sterk (rød) til svak (blå). Den store, blå tilnærmet kvadratiske innrammingen av størstedelen av måneskiva er riftdalene som rammer inn Stormenes hav. (Foto: (Bilde: NASA/Colorado School of Mines/MIT/JPL/Goddard Space Flight Center))

Isteden tror forskerne nå at disse riftdalene ble dannet etter at området ble fylt av radioaktive stoffer fra dypet av månen. Radioaktiviteten varmet området mer enn omgivelsene.

Dermed trakk området seg sammen med en annen fart enn resten av månen. Dette førte til spenninger i overflaten, og dermed sprekker, ikke ulike de som oppstår når leirjord tørker ut.

Også på Enceladus og jorda

Sprekkene ligner også de som romsonden Cassini har fotografert  på Saturns måne Enceladus. Uoffisielt kalles de tigerstriper. Men selv om stripene ligner de på månen, er de mye yngre, trolig mindre enn tusen år gamle. Det viser at Enceladus fortsatt er geologisk aktiv.

Sydpolen til Saturns måne Enceladus har riftdaler som trolig er mindre enn 1000 år gamle. (Foto: NASA)

Det samme er jo vår egen planet, og riftdaler finnes både mellom kontinentplatene under verdenshavene og for eksempel i Afrika. Denne store riftdalen strekker seg fra Syria og helt sør til Mosambik, med en forgrening vestover inn i blant annet Victoriasjøen.

Forskjeller i tyngdekraften

Riftdalene i utkanten av Stormenes hav på månen er fylt av lava. Dalene hadde lavere tyngdefelt enn omgivelsene. Derfor kunne de to amerikanske månesondene oppdage dem.

Fullmånen med riftdalene rundt Stormenes hav tegnet i rødt. (Foto: (Bilde: Kopernik Observatory/NASA/Colorado School of Mines/MIT/JPL/Goddard Space Flight Center))

Tvillingsondene Ebb og Tide i prosjekt Gravity Recovery and Interior Laboratory (GRAIL) målte nemlig hvordan tyngdefeltet til månen varierte fra sted til sted.  

Forskjeller i tyngdefeltet førte nemlig til at månen trakk med varierende kraft på romsondene, ettersom de gikk rundt månen. Dermed forandret banene seg. Disse baneforskjellene førte igjen til at avstanden mellom sondene varierte. Denne avstandsforskjellen kunne måles.

Slik kunne forskerne tegne opp et kart over tyngdekraften på månen. Dette kartet viser altså at Stormenes hav er innrammet av lavafylte riftdaler.

- Vi tolker tyngdekraftsavvikene (..) som deler av et rørledningssystem for magma på månen, som tilførte lava til overflaten under vulkanske utbrudd for lenge siden, sier sjefsforsker Maria Zuber fra Grail-prosjektet i en nyhetsmelding fra NASA.

Resultatene er publisert i en artikkel i tidsskriftet Nature.

Lenker og referanse:

NASA Mission Points to Origin of “Ocean of Storms” on Earth’s Moon, nyhetsmelding fra NASA

Jeffrey C. Andrews-Hanna et.al: Structure and evolution of the lunar Procellarum region as revealed by GRAIL gravity data, Nature 514, 68-71, 2. Oktober 2014, doi:10.1038/nature13697

Powered by Labrador CMS