Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Seilbrettet Zephyr er dekket av solceller. Farkosten er foreslått av Geoffrey Landis fra NASAs Glenn Research Center og kollegene hans. (Foto: (Illustrasjon: NASA))
Værvarslinga for planeten Venus er ganske ensformig: Skyet, men klart, laber bris, varmt og høytrykk.
Veldig høyt trykk. Faktisk så høyt, at et ubeskyttet menneske ville bli klemt flat på et blunk.
Varmen er også ganske trykkende. Den intense drivhuseffekten presser termometersøylen opp til rundt 460 grader Celsius.
Til et slikt sted sender du ikke mennesker, i alle fall ikke i første omgang. Men kanskje et ubemannet seilbrett på hjul?
NASAs tenketank
Det er nettopp hva Geoffrey Landis fra NASAs Glenn Research Center tenker seg.
Med et lufttrykk på 92 ganger jordas, kan selv en laber bris dytte vindsurfebrettet Zephyr fram med stødig kraft. Zephyr er oppkalt etter den greske guden for vestavinden, Zephyrus.
Seilbrettet som Landis og teamet hans har foreslått, ble plukket ut i fjor av NASAs tenketank for ville, men seriøse idéer, NASA Innovative Advanced Concepts (NIAC).
Foreløpig har det fått en støtte i fase en på 100 000 dollar over ett år. Går det videre til fase to, øker støtten til rundt en halv million over to år.
Gjennom skyene i varmeskjold
Ideen er å frakte Zephyr gjennom verdensrommet sammenfoldet inne i en kapsel. Når romskipet er i bane rundt Venus, frigjøres kapselen og sendes i bane ned mot planeten.
Landingsprosedyren for Zephyr. (Foto: (Illustrasjon: Geoffrey Landis/NASAs Glenn Research Center))
Den kommer inn under i de tette skylagene, og bremses opp. Når farten er lav nok, åpnes skjoldet på kapselen, og surfbrettet daler ned mot overflaten i en fallskjerm.
Med hjula på bakken, løftes seilet. De rolige, men bestemte vindene griper fatt. Zephyr ruller fram over grussletta med sine tre hundre kilo.
Russisk bragd
Landis og teamet hans har tenkt mye rundt hva slags utstyr Zephyr skal ha med seg. Vanlig elektronikk overlever ikke lenge under slike forhold. Spør russerne.
Det første romskipet som klarte å ta bilder fra overflaten til Venus, var nemlig den russiske romsonden Venera 9 i 1975. Seinere gjentok russerne bragden med flere Venera-sonder.
Annonse
Bildene viste at overflaten til alt hell er ganske jevn, i alle fall i området der sondene landet. Det betyr at Zephyr trolig vil kunne seile en kilometer eller mer uten å møte hindringer.
Selv om Venera-sondene var en bragd, overlevde de ikke lenge nede i det hete helvetet. Etter en time eller to sa elektronikken takk for seg.
Den russiske romsonden Venera 13 fotograferte understellet sitt og bakken i nærheten i farger den 3. mars 1982. Sonden overlevde omtrent to timer under de tøffe forholdene. (Foto: USSR / Preserved by the NASA National Space Science Data Center)
Heit elektronikk
Men Landis mener det nå er mulig å bygge elektronikk, motorer og annet maskineri som kan klare slike temperaturer over lang tid.
Temperaturen på Venus er tross alt ikke høyere enn eksosen fra en jetmotor. Det finnes sensorer som er konstruert for å virke under slike forhold.
Landis og kollegene hans vil lage elektronikk av silisumkarbid og galliumnitrid. Slike komponenter har overlevd opptil fem hundre grader, og utvikles ved NASA-senteret der de arbeider.
Kloke råd fra oven
Ulempen er at komponentene er store og grove. Du kan ikke lage avanserte datachiper av dem.
Løsningen er å gjøre Zephyr ganske dum, og plassere all intelligensen i bane rundt Venus, i datamaskiner om bord i moderskipet. Med en radiolink kan dumme Zephyr få kloke råd fra oven.
Lite elektronikk betyr også lavere strømforbruk. Zephyr skal hente strøm fra solceller på seil og skrog.
Selv gjennom tette skylag er det nok lys, siden Venus går nærmere sola enn jorda gjør. Dessuten er dagen på Venus hele 177 jorddøgn lang.
Annonse
Elektronikk av blant annet silisiumkarbid utvikles ved NASA Glenn Research Center. Den tåler temperaturer opp mot 600 grader Celsius. (Foto: NASA Glenn Research Center)
Motorer som kan gå varme
Zephyr blir en enkel farkost, med bare to bevegelige deler for selve manøvreringen: styrehjulet og seilet.
Den trenger motorer til disse bevegelsene, og til utstyret den har med seg, drill, robotarm, bevegelig antenne.
Firmaet Honeybee Robotics har utviklet motorer basert på teknologi fra NASAs Glenn Research Center. Disse motorene har klart å arbeide i over 20 timer under trykk og temperatur som på Venus.
Het sommer
Landis og kollegene hans mener at Zephyr kan sendes til Venus rundt 2025, hvis prosjektet får fortsatt støtte.
Det er avhengig av at det oppgraderes til fase to en gang utpå seinsommeren. Søknadsfristen går ut 9. juli. Sommeren kan bli het for Landis og kollegene hans.
