Cañete snakker om Europas fremtid i sitt foredrag på ESOF-konferansen i Dublin denne uken (se faktaboks). For tiden handler det meste av romutforskning, både i Europa og i resten av verden, om å utforske den røde planetens hemmeligheter.

Lengre enn det kommer vi ikke med det første, sier Cañete:

– I løpet av 50 år kommer vi vel til å ha sendt folk tilbake til månen, det er jo noe. Og jeg tror vi kommer til å snakke seriøst om en Marsferd med mennesker. Men jeg tror ikke vi er der ennå.

Hvor er motet?

I sitt foredrag understreket Cañete den europeiske historien, og den tradisjonen vi har for utforskning og oppdagelsesferder.

– Det er en del av Europas arv, og utforskningen av verdensrommet er ikke bare et ønske for Europa, det er et grunnleggende behov, sa han.

Men det er unektelig mindre entusiasme og stjerner i øynene hos romfartsfolket i dag, sammenlignet med da John F. Kennedy annonserte at USA skulle sette en mann på månen om ti år.

Nå handler det meste om den internasjonale romstasjonen, overvåkning og prøver fra asteroider og måner rundt om i solsystemet, og – stadig – om utforskningen av små og store mysterier på den røde planet.

Som en tilhører på Cañetes foredrag sa det: ”Hvor er det blitt av motet?”

– Egenverdi av å sende mennesker til verdensrommet

ESA-sjefen innrømmer at den typen utforskning organisasjonen gjør nå er mindre inspirerende og motiverende enn det store romkappløpet.

– Det er ingen slik drivkraft bak romutforskningen lenger. Jeg tror den menneskelige utforskningen, mennesker i verdensrommet, har en viktig egenverdi, men vi er ikke så drevet av konkurranse mellom landene og politikk lenger, sier han.

– Romutforskning er mer rasjonell i dag, og det fører deg til budsjettet. Mengden forskning du kan gjøre med roboter er enorm, sammenlignet med hva du kan gjøre med mennesker.

– Men for å være kontroversiell: En bemannet romferd til Mars koster kanskje bare det samme som ett år med Irak-krig. Det er et spørsmål om politisk vilje, påpeker Cañete.

Prestisjeprosjekt for ESA

Man kan stille spørsmål ved arbeidsdelingen i dagens romfart: På én liten klode holder minst fire forskjellige organisasjoner – NASA i USA, ESA i EU og det kinesiske og russiske romfartsprogrammene – nå på å utvikle mange av de samme kapasitetene.

Cañete fortalte i sitt foredrag om hvordan et viktig mål for ESA nå er å få til å lande en Rover, et ubemannet utforskningsfartøy, på Mars.

NASA gjorde imidlertid nettopp det allerede i 1975.

Så hvorfor skal den euroepiske romfartsorganisasjonen bruke tid og ressurser på å lære seg noe amerikanerne allerede kan? Hvorfor ikke bruke NASA til landinger, og på den måten frigi europeerne til å løse andre romproblemer.

For Cañete og ESA handler det om mer enn bare det praktiske – for ESA skal ikke bare være lillebror til NASA.

– Vi kan ikke være troverdige i Europa om vi ikke i det minste kan lande en Rover. Om vi ikke har den evnen, hvorfor burde vi være med på den globale utforskningen? Det er noe vi må gjøre på Mars nå, sier Cañete.

– Det er kanskje ikke nødvendig å sende Rovere andre steder, selv om vi er i stand til å gjøre det og vi har ideer om andre steder vi kan reise. Mars er nøkkelen. Målet vårt er å lande, bevege oss rundt og bore i bakken på Mars, for det er det som vil sikre at vi står på lik linje som de andre romfartsnasjonene.