Dersom professor Jørgen Bramness skulle invitert til firestjerners teselskap, ville Niels Bohr, Michel Foucault og Baruch Spinoza stått på gjestelisten. Selv er han aktuell med en bok som skal forklare oss hva forskning egentlig handler om, i en tid hvor vi omgir oss med stadig mer forskningsresultater.   (Foto: Marte Guldal Bramness)
Dersom professor Jørgen Bramness skulle invitert til firestjerners teselskap, ville Niels Bohr, Michel Foucault og Baruch Spinoza stått på gjestelisten. Selv er han aktuell med en bok som skal forklare oss hva forskning egentlig handler om, i en tid hvor vi omgir oss med stadig mer forskningsresultater. (Foto: Marte Guldal Bramness)

Under tellekanten: Skeptisk til forskere som bejubler seg selv

Han er hard med kolleger som skryter av egen forskning og gir rødt kort til alle som måtte drive politisk motivert forskning. Nå har han også skrevet bok om det. 

Publisert

Jørgen Bramness

Tittel: Forskningsdirektør, professor dr.med.

Institusjon: Senter for rus og avhengighetsforskning, UiO

Fagfelt: Rusmiddel og avhengighetsforskning

Alder: 53

Sivilstand: Gift med Ingjerd Guldal

Barn: Marte (19) og Anders (16)

Denne høsten har professor forskningsleder ved Senter for rus- og avhengighetsforskning (SERAF) Jørgen Bramness gitt ut en liten, men viktig bok. Den heter Hva jeg snakker om når jeg snakker om forskning og handler om hvordan vi forholder oss til den stadige flommen av forskningsresultater. 

Boken er også en kritisk gjennomgang av hvordan vi kan skille god fra dårlig forskning. Han advarer mot det han mener er en økende grad av småjuks i akademia. Det vil si de små feilene som er vanskelig å oppdage, men som ofte kommer som et resultat av forskerens ønske om at dataene skal vise noe bestemt, det Bramness kaller forskning styrt av en ideologisk holdning, i motsetning til en akademisk holdning.

Bramness tar for seg alle hullene i den vitenskapelige prosessen, som i stor grad er basert på tillit. 

«Uten forskerens bunnløse ærlighet har vi liten beskyttelse mot juks», skriver Bramness i boken. Når han ikke forsker, leder SERAF eller skriver bøker, så får han utløp for både glede, sinne og akademisk frustrasjon på SERAF-bloggen

Nå svarer han på seriøse og mindre seriøse spørsmål fra forskning.no.

Du får ett års forskningsopphold i utlandet. Hvor vil du dra og hvorfor?

– Akkurat nå ville jeg ikke dratt til utlandet. Her går det i hundre og ikke lett å forlate det hele. Men jeg er kanskje ikke så uunnværlig som jeg tror. Ett år i San Diego hos professor Marc Schuckit ville helt sikkert gitt nye innsikter i komorbiditeten mellom depresjon og alkoholbruk.

– Det er også lærerikt med et år på Harvard hos professor Jerry Avorn med forskning innen farmakoepidemiologi. Har tidligere prøvd meg på et opphold hos noen grupper i Frankrike, men der ble dessverre språkbarrierene for høye for en som ikke gjorde leksene sine på videregående.

Hva ser du helst på TV, Farmen eller Forsker grand prix?

– Helt sikkert ikke Farmen. Realityserier er slitsomme og meningsløse. Og da står jeg igjen med Forsker Grand Prix.

Hva synes du er morsomst, å undervise eller å forske?

Under tellekanten

I denne spalten prøver vi å komme litt tettere innpå forskerne med et knippe faste spørsmål.

Vi tilbyr forskeren et pustehull fra den seriøse akademiske hverdagen mot at vi blir bedre kjent med personen bak forskningsartiklene og tellekantmaset.

Tellekantsystemet, offisielt kalt publiseringsindikatoren, er et system med kvantitative mål på forskning, som ble innført for universitets- og høyskolesektoren i 2006. Tellekantsystemet har fått mye kritikk, blant annet for at det i stor grad heller legger vekt på forskningens kvantitet enn kvalitet.

Her kan du lese alle artiklene i serien Under tellekanten

– Begge deler er like morsomt og for en som veileder mye går dette hånd i hånd.

Hvilke tre vitenskapshelter ville du invitert til firestjerners teselskap

– Niels Bohr, Michel Foucault og Baruch Spinoza. Så kunne vi hatt en heidundrende diskusjon om den hypotetisk deduktive metodes begrensinger, religionens forhold til naturvitenskapene og objektivitetens umuligheter og sosiologiske korrelater.

– Bohr hadde fri tilgang på øl og Foucault visste å drikke, så teen måtte nok Spinoza drikke alene.

Faguttrykk du elsker?

– Ingen – fordi det gode språket er forbundet med variasjon. Man kan ikke gifte seg med spesifikke termer.

Faguttrykk du hater?

– Jeg slår hardt ned når noen sier «dette er den første undersøkelsen» eller på annen måte forsøker å bejuble sin egne forskning. Om forskningen er god, banebrytende eller unik vil vise seg. Du behøver ikke være den som peker det ut. Jeg advarer ofte mot utropstegn, semikolon, arkaisk språk og faglig sjargong.

– Det enkleste er det beste og mye kunne vært uttrykt klarere. Jeg er også skeptisk til alle dem som innleder setningene sine med «forskning viser at…». Da kan du være nokså sikker på at du ikke har møtt på en som vet å bruke forskning rett.

Nobelpris eller verdens beste pappa?

– Selvsagt er jeg verdens beste pappa for unga mine, selv om de ikke er unger lengre. Og like selvsagt får jeg aldri en Nobelpris – samtidig som jeg hver dag forsøker å gjøre den beste forskning.

Finnes det noe positivt å si om tellekantsystemet?

– Masse. Mange som protesterer mot tellekanter, og mange andre formalia innen forskning, gjør det fordi de ikke når opp. Det er vanskelig å like tellekanter når det er lite å telle.

– Selvsagt fører ikke mange publikasjoner alene til god forskning og det er gode forskere som publiserer lite. Men oftest er det slik at lite publikasjoner er lite forskning. En nødvendig, men ikke tilstrekkelig betingelse.

Hvilket paradigmeskifte eller vitenskapelig funn skulle du ønske at du hadde vært en del av?

– Jeg har aldri tenkt at jeg skulle være noen del av en annen forskning enn den jeg bedriver selv. Jeg er glad for at jeg har fått være med i det paradigmeskiftet som har foregått på rus- og avhengighetsfeltet, hvor vi etter hvert har klart å etablere et fagmiljø i Norge.

Kvalitativ eller kvantitativ metode?

– Jeg kan dessverre bare kvantitativ metode, men noe av den beste forskningen jeg har lest er kvalitativ. Noe av den verste også, uten at de som bruker kvantitativ metode har så mye å skryte av.