Kalde utslippssteder er steder hvor hydrokarboner, hovedsakelig metan, siver ut fra havbunnen. Disse væskene og boblene er som navnet tilsier, ikke varmere enn det omkringliggende sjøvannet.
Hydrotermale skorsteiner kan være dramatiske og lette å få øye på. Det motsatte er tilfelle med kalde utslippssteder der metan så godt som usynlig siver ut fra havbunnen. (Foto: Fisher Deep Sea Lab, Pennsylvania State University)
I motsatt ende har vi de såkalte hydrotermale skorsteinene, som slipper ut metangass som er opptil 400 grader varm.
Men i likhet med de hydrotermale skorsteinene eller ventilene kan kalde utslippssteder gi liv til spesialiserte livsformer, som for eksempel børstemark.
Kalde utslippssteder kan i stor grad påvirke mange deler av samfunnet på havbunnen, selv i det iskalde og mørke Polhavet, viser en ny studie publisert i Marin Ecology Progress Series.
– For første gang har vi dokumentert at metanutslipp tydelig påvirker fauna på bunnen av havet i de høyarktiske områdene rundt Svalbard, sier stipendiat Emmelie Åström ved Senter for arktisk gasshydrat, miljø og klima (CAGE) ved UiT.
Mye, men ikke mangfoldig liv
Mange utslippssteder har nylig blitt oppdaget og kartlagt på den arktiske sokkelen av Vest-Svalbard og Barentshavet. Disse er koblet til smelting av metanhydrat, en islignende substans som dannes og er stabil under havbunnen i lave temperaturer og under høyt trykk.
Gasshydrater er også kjent som is som brenner da det inneholder store mengder energi i form av metangass. (Foto: CAGE)
Åström og kolleger observerte i studien at metankilder har en sterk lokal innflytelse på overfloden og mangfoldet av bunndyr. Den totale biomassen – mengden av levende materiale – var betydelig høyere rundt de kalde utslippsstedene enn i nærliggende områder der metan ikke sivet ut.
– Men selv om det var mye liv rundt utslippene, besto det meste av noen få arter som er svært tolerante overfor de vanskelige forhold i metanrike miljøer, eller er spesielt tilpasset til å leve på metan som energikilde. Dette førte til et vesentlig lavere artsmangfold, sier Åström.
Kjemosyntese – en vellykket livsstrategi
Forskerne oppdaget noe som lignet på enger av børstemark rundt metankildene. Disse såkalte siboglinidene er søskenbarn til de dramatiske og store markene som man kan finne rundt hydrotermale ventiler.
Siboglinidene er kjemosymbiotiske. Det vil si at den ikke har tarmsystem og er avhengig av et samarbeid med mikrober som kan omdanne metan til næringsstoffer. Dette samarbeidet er gunstig for utviklingen av livsformer på mørke steder hvor fotosyntese ikke er mulig.
Børstemarken er en kjemosymbiotisk art. Det vil si at den ikke har tarmsystem og er avhengig av et samarbeid med mikrober som kan omdanne metan til næringsstoffer. (Foto: Emmelie Åström, CAGE)
– Studien vår viser at disse arktiske metankildene kan ha en sterk effekt på livet på havbunnen, men er veldig lokalisert til metanutslippssteder, påpeker Åström.
Kalde metanutslippssteder kan være vanskelige for forskere å få øye på, i motsetning til hydrotermale ventiler som ofte ser ut som skorsteiner som spyr ut svart røyk. Men observasjoner av spesialiserte livsformer på havbunnen kan gi et hint til forskerne om hvor det slippes ut metan og hvor mye gass det er snakk om.
– Denne studien gir oss nøkkelobservasjoner i en høyarktisk beliggenhet som med stor sannsynlighet vil bli sterkt påvirket av høyere havtemperaturer. Dette kan i sin tur føre til økte metanutslipp fra de smeltende gasshydratene under havbunnen, sier Åström.
Derfor mener han at måten biologiske samfunn reagerer på, og hvordan de forbruker denne klimagassen, er viktig å undersøke.
Referanse:
Annonse
Åström mfl: Arctic cold seeps in marine methane hydrate environments: impacts on shelf macrobenthic community structure offshore Svalbard. Marin Ecology Progress Series, juni 2016, doi:10.3354/meps11773. Sammendrag
