Ikke tilfeldig at Domkirken ble sørgeplass

Domkirken i Oslo og området utenfor ble raskt nasjonalt sørgested etter 22. juli-terroren. - Når nasjonen står overfor død og kaos er religion noe mange faller tilbake på, sier religionssosiolog.

Oslo, 31. juli 2011: Ni dager etter terroren som tok 77 menneskeliv på Utøya og i regjerningskvartalet var området foran Oslo domkirke dekket av et blomsterhav. (Foto: iStockphoto)
Oslo, 31. juli 2011: Ni dager etter terroren som tok 77 menneskeliv på Utøya og i regjerningskvartalet var området foran Oslo domkirke dekket av et blomsterhav. (Foto: iStockphoto)

Det er ikke helt opplagt at et kirkebygg skulle bli stedet så mange valfartet til i Oslo etter 22. juli.

Det kunne for eksempel vært plassen foran rådhuset - eller et annet livssynsnøytralt sted.

- Hvis terrorangrepet hadde skjedd for eksempel på en mandag, ville det vært mer tid til å planlegge og velge annet sted, kanskje med en mer tverreligiøs plattform.

Det sier forsker Olaf Aagedal ved Stiftelsen kirkeforskning (KIFO) til forskning.no.

- I andre norske byer fikk ikke domkirker samme sentrale posisjon, fortsetter religionssosiologen.

Noen nøkkelord

På seminaret Den offentlige sorgen etter 22. juli på Litteraturhuset i Oslo i dag, 12. juni, legger Aagedal fram resultater fra sin studie utført innen Den norske Kirke.

- Funnene tyder på at det offentlige lett faller tilbake på folkekirkens ritualiseringer ved kriser i samfunnet, sier Aagedal.

- Hvordan oppstår sørgeplasser?

 - Tidspunkt, sted, tempo og timing er viktige nøkkelord som forklarer hvor de etableres,  sier den erfarne KIFO-forskeren.

Han har kultur og religionssosiologi, riter, kirke og kulturliv som sine forskningsfelt.

- Det handler dels om åsted, og dels om ukedag og tidspunktet på døgnet. Begge er viktige faktorer, sier Aagedal.  

- Ikke helt tilfeldig

At domkirken og området utenfor ble nasjonal sørgeplass er likevel ikke tilfeldig.

Olaf Aagedal. (Foto: KIFO)
Olaf Aagedal. (Foto: KIFO)

-  Den har tidligere fungert som nasjonal seremoniarena ved kongelige begravelser og bryllup.

- Men sørgeplassen i Oslo hadde altså ikke trengt å være i en kirke.

- Ved Kong Olavs død i 1991 valfartet for eksempel folk til slottet og tente lys på plassen i dagene før begravelsen, sier Aagedal.

KIFO-forskeren har dybdeintervjuet ansatte i Oslo domkirke. Analysen hans viser at tempo og rekkefølgen ting skjer i, er mye viktigere for utfallet enn antatt.

- Det er et veldig behov for at en sørgeplass etableres raskt, særlig i en situasjon der terror kan skape angst og kaos. På denne ettermiddagen var domkirken i en slags beredskapssituasjon, sier Aagedal

Skulle hatt nattåpen kirke 22. juli

Regjeringskvartalet ble rammet på fredag ettermiddag, og litt senere skjedde angrepet på AUFs ungdomsleir på Utøya.

- Domkirken ligger bare en kort spasertur unna regjeringskvartalet, samtidig hadde den i lengre tid hatt tradisjon for åpen kirke fredag ettermiddag og natt til lørdag, sier Aagedal.

- Trefoldighetskirken ligger nærmere, men den havnet innenfor de første sperringene, og kunne ikke benyttes, sier han.

Like etter bomben gikk av i regjeringskvartalet, skulle domkirken ha åpnet dørene - fra klokka 16, og utover til tidlig lørdags morgen.

Området foran Oslo domkirke ble forvandlet til et blomsterhav etter terrorangrepene 22. juli 2011. (Foto: Colourbox.no)
Området foran Oslo domkirke ble forvandlet til et blomsterhav etter terrorangrepene 22. juli 2011. (Foto: Colourbox.no)

- Lystenning er et ritual som inngår i tradisjonen med nattåpen kirke.

- Svært viktig å gjennomføre

Nattåpen kirke ble det ikke noe av, men med dette planlagte arrangementet sto egentlig domkirken og ansatte klare til å åpne dørene.

- I timene rett etter var det uaktuelt å slippe inn folk i kirken på grunn av sikkerhetsvurderinger. Men man bestemte seg for å åpne så snart man fikk tillatelse, og det skjedde allerede om morgenen 23. juli, sier Aagedal.

Av hans intervjuer med de ansatte i domkirken kommer det fram at det var svært viktig for dem å gjennomføre åpen kirke og gudstjenesten søndagen 24. juli.

Noe annet ville de oppleve som å svikte sitt oppdrag, bemerker Aagedal.

Vanlig høymesse ble nasjonal seremoni

Denne gudstjenesten skulle i utgangspunktet ha vært av en vanlig høymesse preget av situasjonen.

De ekstraordinære omstendighetene gjorde at den fullstendig endret karakter.

- Da både kongehuset, statsministeren og regjeringen meldte seg, ble dette i praksis den første nasjonale sørgeseremonien.

- Når alt dette først skjedde, og i et så høyt tempo, var i praksis domkirken etablert som nasjonal sørgeplass, sier Aagedal. 

Norges politiske ledelse hadde behov for raskt å markere at trygghet og stabilitet skulle gjenopprettes i samfunnet.

- Den vanlige gudstjenesten domkirken planla, ble dermed en god anledning for det offentlige Norge til å uttrykke sin sorg og medfølelse, og samtidig si at vi ikke gir opp, og står fast ved våre verdier, sier Aagedal.

Ekstra åpenhet og interesse

Nå mener forskeren at det er skapt en ekstra åpenhet og interesse for religiøse rom etter 22. juli.

- Dette gjelder ulike religiøse rom, og muligheten for felles ritualiseringer ved kriser i samfunnet, påpeker Aagedal.

Selv om det er glissent for eksempel i de fleste norske kirker under vanlige gudstjenester søndag formiddag, så er vi tydeligvis ikke blitt så sekulære som nasjon at landets kirker og religion mister sin betydning.

I hvert fall ikke når kriser rammer oss.

- Selv om folk flest ikke er faste kirkegjengere, så er kirken i manges bevissthet.  For eksempel gravlegges ni av ti nordmenn i kirkelig regi.

- Når nasjonen står overfor død og kaos er religion noe mange faller tilbake på, sier Aagedal.

- Skaper mer kaos

Så er det forskjell på en ulykke og et terrorangrep, mener Aagedal: 

- I den forstand at terror skaper mer kaos og sterkere følelser av angst.

- I slike svært uoversiktlige situasjoner kan kirkerommet og kirkestedet gi en opplevelse av trygghet, enten man tror på gud - eller ikke tror.

- Religion er en side av dette, den andre er fellesskapet med menneskene som berøres av katastrofen, deres spontane følelsesreaksjoner, og behovet de har for et sted de kan søke sammen med andre, sier Aagedal.

Powered by Labrador CMS