I etterkant av terrorangrep blir terrorisme ofte fremstilt som en eksistensiell trussel mot stater, særlig demokratiske stater. Men historien viser at dette sjeldent er tilfelle, skriver kronikkforfatterne. (Foto: Reuters)
I etterkant av terrorangrep blir terrorisme ofte fremstilt som en eksistensiell trussel mot stater, særlig demokratiske stater. Men historien viser at dette sjeldent er tilfelle, skriver kronikkforfatterne. (Foto: Reuters)

Kronikk: Se opp for terror-fellen

Det eneste tilfelle der et demokrati har falt som en direkte konsekvens av terrorisme var militærkuppet i Uruguay i juni 1973.

Publisert

Referanser:

Nick Sitter (2015): «Terrorisme og demokrati». Publisert i april i antologien «Demokrati», Malnes & Thorsen (red.), Deryers Forlag.

Tom Parkers «It’s A Trap: Provoking an Overreaction is Terrorism 101» kommer i juni utgaven at RUSI Journal, utgitt av UK Royal United Services Institute

Nick Sitter: «Terrorismens historie». Kommer ut på Dreyers Forlag i januar 2016.

Bilde viser president Francois Hollande i Frankrike. Foto: Matthieu Riegler, CC-by 3.0.

Frankrikes statsminister François Hollande annonserte nye tiltak mot terrorisme og at han utvider fransk sikkerhetstjeneste i «krigen mot terrorisme» kort tid etter angrepet på Charlie Hebdo i januar i år.

Den nye loven kom 5. mai 2015 og ble innført som et hastetiltak, med støtte fra begge de største politiske partiene.

En lignende lov ble vedtatt i Canada 6. mai, også denne med overveldende flertall, etter terrorangrep i oktober i fjor. Etter at Al Shabaab angrep på Garissa-universitetet i Kenya 2. april, lovet president Uhuru Kenyatta å svare på den «mest alvorlige» måten. Uken etter forlangte visepresident William Ruto at FN skulle stenge en flyktningleir i Garissa-området.

Trussel mot stater?

I etterkant av terrorangrep blir terrorisme ofte fremstilt som en eksistensiell trussel mot stater, særlig demokratiske stater. Men historien viser at dette sjeldent er tilfelle. Det eneste overbevisende tilfellet der et demokrati har falt som en direkte konsekvens av en terrorisme var militærkuppet i Uruguay i juni 1973.

I virkeligheten er terrorisme sjeldent eller aldri en trussel mot stater eller demokratier som sådan, verken i det korte eller lange løp. Terrorisme er heller en reell trussel mot mennesker i samfunnet, både som fysiske og psykologiske offer for voldshandlinger.

Likevel står demokratier og innbyggerne deres overfor mer substansielle trusler. Organisert kriminalitet, narkotikahandel og korrupsjon har en større effekt enn terrorisme noen gang kommer til å få. Hjertesykdommer, trafikkulykker og til og med influensa utgjør en mye større trussel mot liv og legeme.

Handler i det skjulte

Terrorister kan ikke gjennom terrorisme alene ødelegge demokratiske stater. Mange forstår dette. Derfor forsøker de å provosere stater til å overreagere.

Terrorister handler i det skjulte, men skriver i åpenhet. En av de første moderne terrorister, Sergei Nechaev, oppfordret til å la de verste russiske offiserene overleve, så de kunne drive folket til revolusjon.

Baskiske ETA kalte dette aksjonsundertrykkelse. Al Fateh kalte det sekvensiell detonasjon (al-taffir al-mutasalsil). Og den brasilianske gruppen Nasjonal Frigjøringsaksjon etablert av Carlos Marighella skrev til og med i sitt manifest at deres mål var å skape en krise som ville provosere til militærkupp.

Abu Musab Al Zarqawi, som ledet Al Qaeda i Irak fra 2004 til 2006, bygget sin strategi på samme idè. I et brev til Al Qaeda ledelsen, som amerikansk etterretning senere publiserte, oppfordret han til særdeles brutale angrep mot sivilbefolkningen for å provosere regjeringen og amerikanerne.

Unngå terror-fellen

Terror-fellen er veletablert, men demokratiske stater går i fellen gang på gang. Terrorisme er en form for politisk jiu-jitsu: Terroristene ønsker å bruke statens styrke mot seg selv.

Et bedre svar er å unngå fellen, bevare styrke og forholde seg rasjonell og rolig selv når man er konfrontert med terrorisme. Instrumentene vi allerede har, er sterke nok. Sterkere politimakt, mer nærgående overvåkning, og sikkerhetstiltak som begrenser individuell frihet, vil bare styrke polariseringen i samfunnet.

Vedtak som er fattet kort etter aksjoner, har en tilbøyelighet til å være drastiske, virke mot sin hensikt og å være vanskelige å endre.

Selv når roligere tider kommer tilbake, kan det være politisk vanskelig å fjerne slike tiltak. I USA har president Obama funnet det vanskelig å stenge Guantanamo-fengselet, selv om både de demokratiske og republikanske kandidatene lovet dette i valgkampen i 2008.

Britene oppsummerte dette i andre verdenskrig på en velkjent rød plakat som ikke trenger oversettelse: KEEP CALM AND CARRY ON.