Kronikk: Tar Kulturdepartementet sitt ansvar for forskning på alvor?

Kulturdepartementet har ansvar for å dekke eget kunnskapsbehov, men også et overordnet ansvar for forskningen på og for sin sektor.  Tar departementet dette ansvaret på alvor? spør Morten Gjelten i denne kronikken.

Fra forestillingen «Next to Normal» ved Det Norske Teatret. (Foto: Fredrik Arff)
Fra forestillingen «Next to Normal» ved Det Norske Teatret. (Foto: Fredrik Arff)

Kan vi regne med at Grund-utvalget ser på hvordan kulturfeltet selv kan få styrket tilgangen til forskningsbasert kunnskap når utvalget innen april gir sine innspill til Kulturdepartementets varslede forskningsstrategi?

Kulturdepartementet varslet i høst at det skal utvikles en forskningsstrategi som beskriver hvordan departementet vil ivareta ansvaret for forskning og utvikling (FoU) på sine ansvarsområder. Norsk teater- og orkesterforening (NTO) ser i utgangspunktet svært positivt på dette og på at det nå satses på en mer forskningsbasert kulturpolitikk.

Imidlertid stiller vi oss spørrende til at mandatet til departementets eksterne FoU-utvalg, Grund-utvalget, synes å være begrenset til kun å skulle se på departementets eget kunnskapsbehov.

Vi vil også understreke viktigheten av at kunnskapsbehovet til aktørene i kultursektoren i høyere grad fanges opp av forskningsmiljøene selv, og at særlig den tverrfaglige kulturfeltforskningen styrkes.

Ansvar for egen og andres kunnskap

Sektorprinsippet i norsk forskningspolitikk innebærer at Kulturdepartementet har et overordnet ansvar for forskning på og for sin sektor. Det har med andre ord både et ansvar for forskning som skal dekke departementets eget kunnskapsbehov, og et langsiktig ansvar for forskning for sektoren – det brede sektoransvaret.

Likevel skal FoU-utvalget som ledes av professor Jan Grund i følge mandatet, ”begrense seg til å se på FoU som er relevant for politikkutforming og -forvaltning”.

Betyr dette at utvalget kun skal se på departementets eget kunnskapsbehov for politikkutforming og forvaltning, eller skal arbeidet bidra til grunnlaget for en FoU-strategi som også ivaretar det brede sektoransvaret?

NTO ser det som svært viktig å styrke tilgangen til forskningsbasert kunnskap hos aktørene i kultursektoren som ikke er en del av forvaltningsapparatet. Musikk- og scenekunstinstitusjonene er i seg selv for små og mangler ressurser til å utvikle egne forskningsstrategier som kan imøtekomme kunnskapsutfordringene, eller til selv i noen utstrakt grad å bestille forskningsbasert kunnskap.

NTO har i noen grad vært med som initiativtaker til utredninger eller fungert som oppdragsgiver for enkeltstående undersøkelser, men heller ikke vi har på noen måte ressurser til å koordinere og ivareta nødvendige kunnskapsbehov på vegne av våre medlemmer.

En forutsetning for at aktørene skal ha tilgang til relevant forskningsbasert kunnskap er at kulturforskningen i hovedsak forstås som et offentlig ansvar, og at Kulturdepartementet tar det såkalte brede sektoransvaret på alvor.

Mangel på humanistisk og estetisk forskning

Forskningsmiljøene innenfor kulturfeltforskningen synes å være få og små med noe ensidig kompetanse. I oppdragsforskningen ser vi at det ofte er de samme forskningsmiljøene som får oppdragene, og at det gjerne er samfunnsvitenskapelige innfallsvinkler som dominerer, mens humanistiske og estetiske perspektiver og analyser av innhold og kvalitet mangler.

NTO ser særlig behov for mer flerfaglig samarbeid og styrket tverrfaglig kompetanse, ikke minst for at samfunnsvitenskapelige innfallsvinkler kan suppleres med humanistiske og estetiske perspektiver. For å sikre tilgangen av relevant kulturforskning av høy kvalitet ser vi, ikke minst, behovet for langsiktig og systematisk satsing på rekruttering, kompetansebygging og miljøstimulering.

Solide humanistiske og estetiske fagmiljøer ved universitetene er essensielt for å sikre grunnleggende forskning som er kultursektorrelevant, men også for å styrke humanistiske og estetiske perspektiver i den mer brukerrettede forskningen.

Teatervitenskap er truet

Det er derfor med sterk bekymring vi har merket oss den truede situasjonen for teatervitenskap som et humanistisk og estetisk kjernefag. For norsk teater er det svært viktig at det finnes et vitalt teatervitenskapelig miljø. Ikke bare med tanke på rekruttering av profesjonelle på feltet – et stadig større antall dramaturger, kritikere, teatersjefer og scenekunstnere har teatervitenskapelig bakgrunn – men også med tanke på kunnskapsproduksjon.

Det er vanskelig å se hvordan teatervitenskap skal svare på et økende behov for scenekunstfaglig innsikt og forskningskompetanse hvis faget konsentreres på færre universiteter enn i dag.

Situasjonen for humanistiske fag henger sammen med overordnet forskningspolitikk og finansieringsordninger, i tillegg til universitetenes egne prioriteringer, men vi kan vanskelig se hvordan FoU-utvalget kan komme utenom slike problemstillinger som er med på legge forutsetningene for at det finnes kompetente kulturfeltrelevante forskningsmiljøer.

Behov for styrket dialog

NTO etterlyser en systematisk kartlegging og koordinering av kulturaktørenes kunnskapsbehov. Vi håper også utvalget vil se på hvordan man kan styrke dialogen mellom brukere og forskningsmiljøer – for å sikre at relevante kunnskapsbehov i høyere grad fanges opp av forskningsmiljøene, at aktørene i større grad blir brukere av allerede eksisterende kunnskap, og at musikk- og scenekunstinstitusjonene fortløpende er i dialog med grunnleggende, forskningsbaserte analyser og refleksjoner over egen virksomhet.

Samtidig ser vi ofte at kunnskapen innenfor ulike fagdisipliner i høyere grad burde vært supplert med mer dyptgående, spesifikk innsikt i teater- og musikkfeltene; aktørenes tenkemåter, arbeidsmåter og handlingsvilkår.

Forskningens nærhet til feltet er viktig for å sikre både kvalitet og relevans, selvsagt uten at en slik feltnærhet på noen måte skal gå på bekostning av nødvendig kritisk distanse og forskningens uavhengighet.

Powered by Labrador CMS