Sykepleieren skal være personlig, men ikke privat. Men nøyaktig hva den frasen betyr i praksis, finnes det ikke noe godt og allmenngyldig svar på. Jeanette Varpen Unhjem forsker på hva som egentlig ligger i begrepene som enhver sykepleier må forholde seg til.

Hun forklarer at utgangspunktet for forskningen er tre begrep: Profesjonell, personlig og privat. Unhjem har arbeidet som sykepleier selv og sett at personlig og privat tolkes litt forskjellig.

Nå er hun stipendiat ved Høgskolen i Molde, og tar doktorgraden ved Universitetet i Oslo.

• Les også: Flere pasienter overlever når sykepleieren har høy utdanning

– I litteraturen er dette litt overfladisk behandlet. I klinisk praksis kan du nettopp få høre at du kan være personlig, ikke privat, men ikke så mye konkret om hva det egentlig vil si, sier hun.

Forskningen hennes er derfor et forsøk på å fylle begrepene med konkret innhold, for å gjøre det lettere for sykepleierne å vite hvor grensene går.

Forsiktig

– Som helsepersonell får du vite at du skal være forsiktig med hva du sier om deg selv til pasienten. Men hva kan du si, og når kan du si det? I dag er det noe du i stor grad må finne ut av selv eller lære av kollegene, fastslår Varpen Unhjem.

Forskningen hennes tar utgangspunkt i at hun først observerer og så intervjuer et antall sykepleiere som har lang erfaring innenfor psykiatrien, i både helseforetak og kommune.

I psykiatrien er den personlige behandlingen og den private forsiktigheten ekstra utfordrende. Sykepleieren som medmenneske kan bety mye fremskrittene  i behandlingen til pasienten. Samtidig finnes det noen pasienter som det rett og slett kan være risikabelt å fortelle for mye om seg selv til.

– Mange pasienter sliter nettopp med relasjoner. Sykepleieren bruker seg selv som arbeidsverktøy. Desto viktigere er det å klare å manøvrere riktig, sier Unhjem.

Variasjon

Nå er hun ferdig med intervjuene, men har ikke bearbeidet resultatene ennå.

– Men jeg ser at det er endel sykepleiere som sier at de opplever ganske store variasjoner mellom hvordan de gjør dette; hvordan de og kollegene bruker seg selv. Det blir spennende å se etterhvert hvor stort dette spennet egentlig er, sier hun.

• Les også: Sykepleier må være god leder

– Forteller du hvor du bor? Hvor mye forteller du om ungene dine? Du forteller kanskje at du er gift, men du forteller ikke hvordan det står til i ekteskapet. Hva er sykepleieren komfortabel med å snakke om, og hva er det nødvendig å snakke om? Det blir kunstig i endel situasjoner hvis du ikke forteller noe, sier Jeanette Varpen Unhjem.

Gir av seg selv

Noen av deltagerne sier at når det kommer pasienter og blottlegger alt, så blir det rart hvis ikke sykepleieren gir noe av selv selv:

– Det å gi av seg selv er et begrep som går igjen. For at pasienten skal få tillit til sykepleieren, så er du nødt til å vise litt hvem du er; vise deg selv som menneske.

Så er også sykepleiere forskjellige som mennesker, selvsagt. Inntrykket til Unhjem er at alle deler litt, men det varierer hva, når og hvor mye. Det spiller en rolle hvor lenge sykepleieren har kjent pasienten, og personkjemien betyr også noe.

• Les også: Sykepleiernes vanskelige valg

Dessuten har det litt å si hvor syk pasienten er. De sykeste kan ha mer enn nok med sine egne problemer til å kunne fokusere på en sykepleier som snakker om fritidsinteressene sine.

Grensejeger

- Men hvor går grensen?

– Det vet jeg ikke ennå, sier Unhjem.

– Jeg tror kanskje jeg kommer til å se hva sykepleierne vurderer som en risiko, og å beskrive noen situasjoner der det ikke har gått så bra og ikke blitt som en trodde det skulle bli.

Hun regner også med å få beskrevet variasjonen og hvordan sykepleierne opplever å fortelle mer eller mindre om seg selv.

Sykepleierne selv er spente på resultatene:

– De opplever at det er behov for en avklaring, og jeg har allerede fått spørsmål om å holde foredrag, om dette, forteller hun.