- Vi vet forholdsvis lite om eldre menneskers erfaringer med å leve i sykehjem. Det er derfor nødvendig å utvikle kunnskap om hva beboerne selv mener er viktig for å kunne ha det godt, sier førsteamanuensis Ådel Bergland ved Lovisenberg diakonale høgskole.

Bergland har tatt doktorgraden på temaet “trivsel i sykehjem”. Forskningsarbeidet hennes omfatter 26 mentalt klare beboere i alderen 74 til 103 år fra to sykehjem.

Metodene som ble benyttet var deltakende observasjon og 1-3 åpne intervjuer med hver beboer.

Viktig å godta

Flertallet av de som deltok fortalte at de trivdes på sykehjemmet, men de understreket at det å trives der skilte seg fra det å trives tidligere i livet.

Som en av beboerne sa: “Du vet, det er ikke som tidligere i livet. Jeg trivdes jo mer hjemme da.”

Et hovedpoeng i Berglands studie er at de som sa at de trivdes, hadde gitt trivselsbegrepet et nytt innhold og tilpasset det de mulighetene livet i sykehjemmet ga. De hadde foretatt en “mental bearbeiding” og tilpasset forventingene til det de anså som mulig innenfor rammene i sykehjemmet.

- Det var helt grunnleggende for å trives at beboerne faktisk hadde innstilt seg på å trives på sykehjemmet. De som godtok at sykehjemmet nå var deres hjem og at det var her de skulle tilbringe resten av livet ,og at det var viktig å få det beste ut av det, var de som så ut til å trives, sier Bergland.

Men noen enkel beslutning var det ofte ikke. Som en av de intervjuede sa: “Man må jo legge viljen til selv, men det er en hard beslutning.”

Et fremmed sted

I tillegg til innstillingen om at sykehjemmet nå var det eneste stedet å være på grunn av helseproblemer og redusert funksjonsnivå, fant Bergland to andre innstillinger.

En gruppe av beboerne hadde en ambivalent innstilling og uttrykte en slags trivsel, samtidig som de ønsket å komme tilbake til det hjemmet de hadde tidligere. En av dem sa: “Det går med å være her, men jeg ville helst ha vært hjemme hos meg selv.”

En tredje innstilling var den “negative”. Her hadde beboeren innstilt seg på ikke å trives og ga klart uttrykk for et ønske om å flytte fra sykehjemmet, som ble opplevd som et fremmed sted.

Forholdet til pleierne

Selv om beboernes innstilling til å bo i sykehjem så ut til å være den viktigste forutsetning for å trives, var god pleie og dyktige pleiere helt avgjørende for en opplevelse av å ha det godt.

- Respektfulle og vennlige pleiere med god kunnskap om beboernes sykdommer, om behandling og praktiske ferdigheter, var viktig for trivsel hos noen. For andre gjorde det livet i sykehjemmet bedre, selv om det ikke var tilstrekkelig for å skape trivsel.

Bergland har også sett på forskjellig typer relasjoner mellom beboer og pleier. En gruppe beboere la stor vekt på nære og personlige relasjoner til pleierne, og hadde gjerne sin egen favorittpleier som de hadde et spesielt fortrolig forhold til.

Andre var ikke så avhengig av nære personlige relasjoner, men understreket at det var viktig med vennlige “ikke-personlige” relasjoner.

- For disse var det viktig å møte vennlige og respektfulle pleiere, men det var mindre viktig å involvere seg i pleieren som person, og det var ikke så viktig hvem som utførte pleien.

Forholdet til andre beboere

Betydningen av forholdet til andre beboere varierte også, viser Berglands undersøkelse. Enkelte ønsket et nært forhold til andre beboere og mente at det kunne bidra til trivsel.

- Slike forhold bidro til trivsel ved å gi sosial støtte, muligheter for gjensidig utveksling av tanker og erfaringer og noe så hverdagslig som noen å dele frukt og søtsaker med. Mens andre igjen ikke så på slik kontakt som så viktig for å trives. For dem var familien det viktigste.

Men ikke alle som ønsket å etablere kontakt med andre på sykehjemmet, var i stand til det selv om de regelmessig deltok i sosiale arrangementer.

“Vi bare sitter der. Ingen snakker med hverandre. Alle holder seg for seg selv,” er et typisk utsagn fra denne gruppen.

Formidling og bruk

- Når jeg har dokumentert at en innstilling om å trives på sykehjemmet er en viktig forutsetning, er det viktig at pleierne ser på det som en ressurs hos beboeren og støtter og stimulerer denne innstillingen.

Sykehjemmene står overfor store utfordringer når det gjelder å ha et personale som er i stand til å forstå den enkelte beboers ønsker og behov og hva som er et godt og meningsfylt hverdagsliv for den enkelte.

- Det viktigste ved studien min er at jeg på en systematisk måte har undersøkt og vurdert de faktorene som ser ut til å ha størst betydning for trivsel og et meningsfylt liv for beboerne i et sykehjem, slik de selv ser det, sier Bergland.

Fire artikler

En av utfordringene i Berglands prosjekt var nettopp selve trivselsbegrepet.

Trivsel er et lite presist begrep og det er lite brukt i norsk og internasjonal sykepleieforskning. Det er heller ikke beskrevet i forhold til skrøpelige gamle mennesker i sykehjem, og aller minst sett fra de gamles ståsted.

- Det første jeg gjorde var å drøfte ulike betydninger av begrepet trivsel. Denne analysen og den empiriske studien indikerer at opplevelsen av trivsel er et resultat av et godt og tilpasset samspill mellom den enkelte beboer og kvaliteter i sykehjemmet som god kvalitet på pleien, kompetent personale og det fysiske og psykososiale miljøet, sier hun.

Ådel Berglands doktorgradsarbeid er gjennomført ved Institutt for sykepleievitenskap og helsefag, Det medisinske fakultet, Universitetet i Oslo.

Avhandlingen har tittelen “Trivsel i sykehjem. En kvalitativ studie med utgangspunkt i mentalt klare beboeres perspektiv”. Den og består av fire artikler som er publisert i internasjonale vitenskapelige tidsskrifter og et norsk sammendrag.