Etiske utfordringer i akuttmottak

Sykepleiere som arbeider i akuttmottak kan oppleve stort ansvar for pasienter og prioriteringer som vanskelig.

Publisert

Arbeid i akuttmottak krever at en tar imot pasienten uforbeholdent, har evne til å skape et tillitsforhold til pasienten, og til raskt kunne trekke frem kunnskap som situasjonen krever.

Sykepleiere opplever etiske utfordringer i møte med pasienter og deres pårørende.

Det kommer frem i en undersøkelse høgskolelektor Kari Knudsen Langeland ved Høgskolen i Vestfold har gjennomført i samarbeid med professor Venke Sørlie.

Det er ofte vanskelig å vite hva som er det riktige og gode å gjøre. På grunn av nedbemanning og innsparinger i helsesektoren, stilles det i tillegg stadig større krav til effektivitet.

- Sterke inntrykk

Det store ansvaret og de vanskelige prioriteringene i et akuttmottak gjør sykepleierne sårbare. De synes det var vanskelig å være profesjonelle når de skal forholde seg til veldig syke barn, eller barn som dør.

– Vi blir utsatt for mange sterke opplevelser. Det plager meg ikke i hverdagen, men der og da så gjør det noe med meg. Og jeg husker historiene, så det ligger nok der. Store traumer, unge mennesker som dør, brannskader gir sterke inntrykk. Brannskade – vi hørte skrikene i ambulansen. Det var helt forferdelig, sier en av sykepleierne.

De opplevde også at de relaterte hendelser i akuttmottaket til sitt eget liv:

– Du har jo familie og unger selv, så du relaterer hele tiden til ting omkring deg.

Sykepleierne er ofte usikre på om de kan vise følelser. En sykepleier refererte til en situasjon hvor foreldre kom inn med et dødt barn og gråt nesten:

– For det kommer liksom tilbake til meg, da klarer ikke jeg å være profesjonell, da renner mine tårer for jeg synes det er så fryktelig tungt.

Ansvaret tynger

Sykepleierne opplevde det store ansvaret som vanskelig, spesielt når de ble stående alene med dårlige pasienter. En av dem sa det slik:

– Og da må jeg si jeg føler på ansvaret, å vite at nå ligger pasienten alene mens jeg har omdirigert sykepleierne til en enda dårligere pasient.

Som ansvarshavende sykepleier står de hele tiden i situasjoner hvor pasienter, pårørende og medarbeidere forventer at noen er til stede. De følte seg maktesløse når de ikke har flere folk, flere rom, flere senger. 

– Jeg har slutta jeg, å forsvare systemet. Jeg forklarer det, men jeg har slutta helt å forsvare det, sier en annen av sykepleierne.

De opplever uavklarte diagnose som veldig krevende: Pasienten er veldig syk, men sykepleieren vet ikke hva pasienten feiler.

– Og det henger over meg som en mare at nå – nå er det en som overser noe et eller annet sted, og pasienten er for dårlig til å bli liggende uten tilsyn, fortsetter en av sykepleierne.

Oppfølging av pårørende kan også være vanskelig. Når det kommer inn store ulykker må pasienten stabiliseres og pårørende får ikke komme inn.

Sykepleierne opplevde det da vanskelig å henvise familie til pårørenderommet for å vente, for så etter en stund å fortelle at de ikke klarte å redde pasienten.

Åpenheten er en utfordring

Sykepleierne opplever det som et etisk dilemma at alt er så åpent i akuttmottaket.

– Vi må snakke høyt og vi må gi klare beskjeder som kan høres kvasse ut for pårørende og pasienter som ligger ute i gangen. Altså da skal ting skje kjapt og vi må være klar i tale, og det er helt riktig.

- Men det som er det ille, det er jo det at alle sitter og overhører det hele tiden. Det er vanskelig, sier en av dem.

Tøffe prioriteringer

Det sykepleierne i akuttmottak synes er vanskelig, er travle dager, mange pasienter og de vanskelige prioriteringene de må gjøre i forhold til hvem som er dårlig og ikke dårlig.

Bemanningen er marginal på natt og i helger, og sykepleierne i akuttmottaket synes det er vanskelig å ikke kunne jobbe i forhold til sykepleiestandarden.

– De må gjøre prioriteringer som er avgjørende for andres liv og helse, og opplever indre konflikt i forhold til egne ønsker om hvordan de vil være som sykepleier, forklarer Kari Knudsen Langeland

Som en av sykepleierne i undersøkelsen formulerer det:

– Det er ikke bestandig at man føler at man har gjort en god nok jobb selv om det grunnleggende er dekket. Det er ingen god følelse å ta med seg etter en lang arbeidsdag.

Referanse:

Langeland & Sørlie: Ethical challenges in nursing emergency practice, Journal of Clinical Nursing, Volume 20, Issue 13-14, pages 2064–2070, July 2011, doi: 10.1111/j.1365-2702.2010.03606.x.