Dersom de nye forskningsfunnene er overførbare på mennesker, vil man i fremtiden kanskje anbefale omega-3-tilskudd for å forebygge ADHD. (Illustrasjonsfoto: www.colourbox.no)
Forskere ved Universitetet i Oslo har observert rottenes atferd og analysert biokjemiske prosesser i hjernene deres.
Resultatene viser en klar forbedring av ADHD-relatert atferd, samt hurtigere omsetning av signalstoffene dopamin, serotonin og glutamat i nervesystemet etter tilførsel av omega-3-fettsyrer.
Det er imidlertid tydelige kjønnsforskjeller: Mannlige rotter har bedre effekt av omega-3-fettsyrene enn kvinnelige.
Ukjent biologi bak ADHD
I dag er den psykiatriske diagnosen ADHD (Attention Deficit/ Hyperactivity Disorder) kun basert på atferdsmessige kriterier, mens den molekylær-genetiske bakgrunnen for sykdommen stort sett er ukjent.
De nye funnene antyder at ADHD har en biologisk komponent, og at inntak av omega-3 kan ha innvirkning på ADHD-symptomer.
– I noen forskningsmiljøer er det kontroversielt å foreslå at ADHD har noe med biologi å gjøre. Men vi har utvilsomt funnet molekylære forandringer i hjernen etter inntak av omega-3 hos rotter med ADHD, sier professor i biokjemi Ivar Walaas.
At omega-3 kan redusere ADHD-atferd hos rotter er også antydet gjennom tidligere internasjonale studier.
Det unike med den aktuelle studien er en tverrfaglighet man ikke tidligere har sett, med bidrag fra både medisinske atferdsfag, psykologi, ernæringsvitenskap og biokjemi.
Hyperaktive rotter
Rottene som ble brukt i studien kalles SHR – spontant hypertensive rotter. I utgangspunktet er dette en vanlig rottetype, men tilfeldige mutasjoner på arvestoffet har ført til en genetisk skade som gir høyt blodtrykk.
Derfor er det først og fremst blodtrykksforskere som har vært interessert i disse rottene tidligere.
Høyt blodtrykk får rottene imidlertid først etter at de har nådd puberteten. Før dette har de helt andre symptomer, nemlig hyperaktivitet, dårlig konsentrasjonsevne og impulsivitet.
Dette er nettopp de tre kriteriene som legges til grunn for å stille diagnosen ADHD hos mennesker.
Dyrene reagerer også på det sentralstimulerende medikamentet Ritalin på samme måte som mennesker med ADHD, med at de hyperaktive responsene blir stabilisert. Derfor blir SHR-rotten i økende grad brukt som en modell på ADHD i forskning.
Tilskudd allerede i fosterlivet
Forskerne tror at omega-3 kan spille en rolle allerede fra livets begynnelse. Derfor tilførte de omega-3 i fôret til rottemødre før de ble befruktet, og videre gjennom hele svangerskapet og mens de ammet.
Barna fikk også omega-3 i sitt eget fôr etter at de 20 dager gamle ble separert fra moren.
Annonse
En annen gruppe rottemødre fikk fôr som ikke var tilsatt omega-3, noe som gav en kontrollgruppe med rottebarn som ikke hadde fått disse fettsyrene i fosterlivet eller senere.
Forskerne begynte å analysere atferden til barna noen dager etter at de var separert fra moren. De så på atferd drevet av belønning så vel som spontan atferd.
For begge atferdstypene så man betydelige forskjeller mellom rotter som hadde fått omega-3-tilskudd i fosterlivet og tidlig barndom og rotter som ikke hadde fått tilskudd.
Hanrotter ble konsentrerte av belønning
Den belønningsdrevede atferden gikk ut på at rottene fikk tilgang til en vanndråpe hver gang de trykket på en lysende knapp. ADHD-rotter som ikke hadde fått omega-3 klarte ikke å konsentrere seg om å trykke på knappen.
Rottene som var flasket opp med omega-3, derimot, klarte fint å holde konsentrasjonen oppe i de sekundene dette tar, og fikk slurpe i seg en lekker vanndråpe som belønning.
Oppsiktsvekkende nok var det kun hannrotter som viste en forbedring i den belønningsdrevede atferden. For den spontane atferden til rottene, så man derimot samme type demping av hyperaktivitet og oppmerksomhetsvansker hos både mannlige og kvinnelige rotter som hadde fått omega-3-tilskudd.
Endringer i hjernens kjemi
Kine S. Dervola, Ivar Walaas og Espen B. Johansen har gjort nyvinnende forskning på effekten av omega-3-tilskudd på rotter med ADHD. (Foto: Carina Knudsen, UiO)
Walaas og hans forskergruppe ble på dette tidspunktet involvert i studien for å analysere de molekylære prosessene i rottenes hjerner.
Gruppen analyserte nivået av de kjemiske forbindelsene i hjernen som kalles nevrotransmittere, som overfører nerveimpulser fra en nervecelle til en annen. Forskerne målte hvor mye av nevrotransmittere som dopamin, serotonin og glutamat som var frigitt og nedbrutt inne i nervefibrene.
Doktorgradsstipendiat Kine S. Dervola forteller at i likhet med den belønningsdrevede atferden, var det klare kjønnsforskjeller i omsetningen av nevrotransmitterne.
− Vi så at omsetningen av dopamin og serotonin gikk mye raskere hos hanrottene som hadde fått omega-3 sammenlignet med de som ikke hadde det. For serotonin var omsetningen 3 ganger høyere, for dopamin var omsetningen litt mer enn 2,5 ganger høyere.
Annonse
− Disse effektene så man ikke hos hunrottene. Da vi målte omsetningen av glutamat, så vi derimot at begge kjønn fikk en liten økning i omsetningen, sier Dervola.
Hormoner kan stå bak kjønnsforskjeller
Blant mennesker er det flere gutter enn jenter som har ADHD-symptomene. Ingen vet sikkert hvorfor det er slik, men Dervola forteller at det trolig er biokjemiske forskjeller som ligger til grunn, for eksempel virkningene av kjønnshormoner som østrogen og testosteron på nevrotransmittere.
Hormonelle forskjeller kan også være årsaken til at hanrottene og hunrottene reagerte så forskjellig på omega-3-inntaket.
– Lite er forstått rundt kjønnsforskjellene knyttet til ADHD, men våre resultater kan inspirere til mer og bedre forskning på temaet, sier Dervola.
– Studien vår legger til rette for mer presise molekylære eller elektrofysiologiske studier rundt transmitterproduksjon, -frisetning, -reopptak og -nedbrytning hos disse dyrene.
− Vi utelukker selvfølgelig heller ikke at kjønnsforskjellene kan være basert på mer generelle forskjeller i hjerneutviklingen hos hanrotter og hunrotter, men slike forskjeller er ennå ikke oppdaget, forklarer Dervola.
Overførbart til mennesker?
Oppmerksomhet og impulskontroll hos mennesker er knyttet til nettopp omsetningen av nevrotransmittere, og man antar at virkningen av blant annet dopamin og glutamat er svekket hos mennesker med ADHD.
Walaas og kollegene er likevel forsiktige med å dra slutninger om at resultatene deres kan overføres til mennesker.
– For det første er det selvfølgelig forskjell på rotter og mennesker, og for det andre er rottene syke i utgangspunktet. For det tredje er ikke årsakene til ADHD hos mennesker på noen måte godt nok kartlagt, sier Walaas, og avslutter:
– Men hvis det satses videre på grunnforskning som dette, vil vi øke vår detaljkunnskap om ADHD betraktelig.
