Bakgrunn: Massemorderen malaria

Malaria er en livstruende parasittsykdom som blir overført gjennom myggstikk. Mer en 300 millioner blir akutt syke av malaria hvert år, og minst en million av dem dør. Parasitten har utviklet motstandskraft mot medisiner, og myggen mot insektmidler.

Published

I dag er rundt 40 prosent av verdens befolkning truet av malaria. De fleste av disse menneskene hører til i verdens fattigste land.

Sykdommen har vært mer utbredt, men ble eliminert fra mange land med temperert klima midt på 1900-tallet. I dag finner man malaria i de tropiske og subtropiske regionene i verden, og sykdommen forårsaker mer enn 300 millioner akutte sykdommer og minst en million dødsfall i året, i følge Verdens helseorganisasjon (WHO).

90 prosent sør for Sahara

Det finnes også indikasjoner på at malaria er i ferd med å bevege seg inn i nye regioner, og at sykdommen dukker opp igjen i områder hvor den tidligere har blitt eliminert.

90 prosent av dødsfallene på grunn av malaria skjer sør for Sahara i Afrika, og de fleste som bukker under er små barn. Malaria dreper to afrikanske barn i minuttet. Mange barn som overlever sykdommen får hjerneskader og lærevansker. Gravide kvinner og ufødte barn er også spesielt sårbare.


Det tidligste bekreftede tilfellet av malaria hos mennesker er datert til 450 e.Kr, og ble diagnostisert i fjor da britiske forskere fant rester av parasittens arvestoff (DNA) i en barnekirkegård like utenfor Roma.

Har drept halvparten av alle mennesker?

I følge Nature kan malaria ha drept halvparten av alle menneskene som noen gang har levd, og i dag er flere smittede enn på noe annet tidspunkt i historien. Ikke så rart, da, at det er store forhåpninger festet til de komplette gensekvensene av Plasmodium falciparum, parasitten som er ansvarlig for de fleste tilfellene av malaria hos mennesker, og Anopheles gambiae - myggen som er bærer av parasitten.

Det finnes fire forskjellige typer malaria hos mennesker, men Plasmodium falciparum er den mest vanlige og mest dødelige typen. Totalt finnes det 170 malariaparasitter, som myggen sprer mellom reptiler, fugler og pattedyr. Rundt to dusin arter anopehelesmygg sprer malaria til mennesker.

Sumpfeber

Man trodde tidligere at sykdommen kom fra illeluktende sumper, derav også navnet “mal aria”, som betyr dårlig luft på italiensk.

Ideen om at myggen spredde sykdommen fikk ikke gehør før Louis Pasteur kom med sin bakterieteori. I 1880 fant den franske feltlegen Alphonse Laveran den virkelige årsaken til malaria; en encellet parasitt kalt plasmodium.

I 1897 oppdaget briten og feltelegen Ronald Ross parasitten inne i en mygg som hadde bitt en malariapasient. Han lette så i en annen mygg, og fant parasitten i et annet stadium av sin livssyklus. Ross fikk Nobelprisen i medisin i 1902 for å ha bekreftet at parasitten blir overført mellom mennesker via myggstikk.

malarias livssyklus

Myggens mage: Parasitten på formeringsstadiet føder celler i myggens mage som kalles sporozoitter.
Myggens spyttkjertler: Sporozoittene flytter seg til myggens spyttkjertler.
Menneskets blodomløp: Når myggen stikker blir parasitten sprøytet inn i mennesket via myggspyttet.
Menneskets lever: Sporozoittene sikter seg rett inn på levra, hvor de modnes og formerer seg for å produsere en ny type celler, kjent som merozoitter.
Menneskets røde blodceller: Når infiserte leverceller brister, går merozoittene inn i røde blodceller hvor de deler seg og produserer seksuelle former kalt gameocytter, og aseksuelle former kalt trophozoitter. Når blodcellene brister, invaderer trophozoittene bare flere. Kroppen kan klare å nedkjempe parasittene i blodet, men de kan fremdeles gjemme seg i levra og komme fram igjen seinere.
Myggens mage: Når myggen suger menneskeblod får den i seg gameocyttene, og så fort de er inne i hunnmyggen (hannmyggen stikker ikke), formerer de seg og kommer på nytt til formeringsstadiet i magen.

Kilde: Nature

Sammensatt livssyklus

Parasitten kommer seg inn i menneskene når en infisert Anophelesmygg skaffer seg et måltid blod. Inne i den menneskelige verten skjer det en serie forandringer av parasitten - den har nemlig en meget sammensatt livssyklus med mange forskjellige stadier, noe som har gjort arbeidet med vaksiner vanskelig. Medisiner som er effektive mot et stadium bommer gjerne på et annet.

De forskjellige stadiene gjør at parasitten kommer seg unna immunsystemet, infiserer leveren og røde blodceller, og utvikler seg til slutt til en form som er i stand til å smitte en mygg igjen. Inne i myggen skjer det enda flere forandringer med parasitten, til den igjen kan smitte mennesker - 10 eller 14 dager senere (dette varierer litt).

Sykdommen

Symptomene på malaria melder seg som regel mellom ni og 14 dager etter det smittsomme myggstikket; etter at parasittene kommer ut av den smittedes lever, men dette kan variere mellom de forskjellige artene av plasmodium. Symptomene er feber, hodepine, oppkast og andre influensa-lignende plager.

Dersom det ikke finnes medisiner tilgjengelig, eller parasittene er motstandsdyktige mot dem, kan sykdommen utvikle seg raskt og bli livstruende. Malaria tar liv ved å infisere og ødelegge blodceller (anemi), og ved å tette igjen kapillarene som fører blod til hjernen (cerebral malaria), eller andre vitale organer.

Røde blodceller sprenges til slutt av parasittene, og dette gir malariafeber hver gang. Parasittens appetitt på røde blodceller kan gi alvorlig anemi, og infiserte røde blodceller fester seg til blodkar, og blokkerer tilførselen av blod til hjernen, med potensielt dødelige konsekvenser.

Medisinene

Rundt 1640 oppdaget spanske kolonister i Sør-Amerika at kinin fra barken på chinchonatreet fungerte bra til å kontrollere malaria. Sannsynligvis var urbefolkningen allerede klar over dette.

I 1930 var kinin det eneste medikamentet som var effektivt mot sykdommen. Fordi stoffet undertrykker trophozoittene som invaderer røde blodceller, letter det feberen, men ustsletter ikke parasitten.

En ny medisin mot malaria; chloroquine, ble oppfunnet av tyske vitenskapsmenn i 1934. Dette stoffet dreper flere arter av Plasmodium, på de fleste stadier av parasittens livssyklus. Ved slutten av andre verdenskrig hadde farmasøyter laget medisiner som var effektive mot alle stadiene. I tillegg kom det kraftige insektmiddelet DDT på markedet.

Undervurderte parasitten

En liten stund så det ut som kombinasjonen av nye medisiner og nye insektmidler skulle klare å ta knekken på malaria. Optimismen fikk politisk uttrykk i 1956, da WHO lanserte en global kampanje for å utslette malaria. Det skulle vise seg at man jublet for tidlig.

På 1960-tallet ble malariaparasitter som var motstandsdyktige mot chloroquine, og mygg som var motstandsdyktig mot DDT, mer og mer vanlige. Den midlertidige tiårige undertrykkelsen av parasitten ved hjelp av medisiner og insektmiddel viste seg å ha gjort mange mennesker mer mottagelige for sykdommen.

På slutten av 1960-tallet innrømmet WHO at det var umulig å utslette malaria, og satset isteden på å kontrollere sykdommen. Dagens kampanje heter “Roll back malaria”, og satser på å halvere dødsfallene på grunn av malaria innen 2010.

Parasitten har utviklet immunitet

I dag har vi flere forskjellige medisiner mot malaria, men parasittene har blitt immune mot det ene preparatet etter det andre, og flere insektmiddler er nå nytteløse mot myggen.

Den generelle oppfatningen er at en kombinasjon av forskjellige medisiner er det beste for å nedkjempe sykdommen. Man har prøvd i årevis å finne en vaksine, men uten særlig hell. Nye medisiner må lages med jevne mellomrom, for å holde tritt med parasittens evolusjon.

Fremtidige tiltak

Effektive og billige strategier finnes for å kjempe mot sykdommen; for behandling og kontroll. Enkle tiltak som myggnetting impregnert med insektmiddel, og lett tilgjengelig behandling reduserer overføringen av malaria. Det største problemet i kampen mot parasitten er pengene.

Offentliggjøringen av mygg- og parasittgenomet i oktober 2002 kan føre til nye medisiner og kontrolltiltak, og kanskje til og med en vaksine, men det kan også føre til større rift om de få økonomiske midlene man har til rådighet.

Fra kinin til genom er en lang vei, men mye gjenstår. Her er kortversjonen av hva som har skjedd så langt:

"Malariamyggen Anopheles gambiae."
"Malariamyggen Anopheles gambiae."

1600 f. Kr:
Indiske skrifter refererer til dødelig feber - sannsynligvis malaria.
95 f. Kr:
Lucretius foreslo at en mikroorganisme kunne forårsake “sumpfeber”.
450 e. Kr:
Den eldste kjente kilden til DNA fra malaria.
Ca 1640:
Spanske kolonister i Sør-Amerika oppdager kinin i chinchonatreet, eller feberbarktreet som det ble kalt.
1716:
Giovanni Maria Lancisi noterer seg at det å drenere sumpområder bremser malaria. Han foreslo at sykdommen ble spredd av mygg, men ingen hørte på ham.

1880:
Charles Louis Alfonse oppdager malariaparasitten i blod.
1897:
Ronald Ross observerer malariaparasitten i mygg.
1934:
Chloroquine oppdages i Tyskland, men blir glemt og gjenoppdaget på 1940-tallet.
1939:
Insektmiddelet DDT utviklet.
1939-1945:
Andre verdenskrig: Risikoen soldatene utsettes for setter i gang en intens malariaforskning. Flere nye medisiner blir resultatet.
1956:
WHO lanserer en global kampanje for å utrydde malaria.
1960-tallet:
Malariaparasitter som er motstandsdyktige mot medisiner, og mygg som er motstandsdyktig mot insektmidler blir utbredt.
1967:
WHO innser at utryddelse av malaria er urealistisk, og satser på kontroll.
1979:
Kinesere beskriver artemesinins, en ny klasse malariamedisiner.
1983:
Kloningen av det første Plasmodiumgenet. Funnet av en mutasjon som fører til motstandskraft mot medisiner.
2002:
Gensekvensene av Plasmodium og Anopheles fullført.

Kilde: Nature

Lenker:

WHO: Malaria
WHO: Roll back malaria
Science: Temaside om malaria
Nature: Temaside om malaria
Multilateral Initiative on Malaria
Global Fund to Fight AIDS, Tubercolosis and Malaria
Malaria Vaccine Initiative
Malaria in southern Africa
Malaria foundation international

Ingressfoto: WHO/Pierre Virot