Hjortedyra har ofte fått skylda for at det blir mer flåttbåren borrelia, men det viser seg at det er andre faktorer som også spiller inn. 

Ny forskning viser at andelen flått med den beryktede borreliabakterien går ned i områder med mye rådyr, hjort og elg. Samtidig øker det totale antallet flått.

Dermed reduseres ikke risikoen for å få borreliasmitte så mye som man kunne håpe, og tette bestander av hjortedyr gir et visst netto bidrag til økningen i borreliose.

Flotte nyheter for hjortedyra

I Norge har man siden 1991 registrert alle tilfeller av borreliose i den såkalte MSIS-statistikken for rapporteringspliktige sykdommer. Samtidig er det samlet inn data på bestander av hjortedyr over hele Norge.

– Derfor har Norge et helt unikt tallmateriale for å se på hva som forklarer sykdomsutviklingen over tid, opplyser professor Atle Mysterud ved Universitetet i Oslo, som har ledet arbeidet.

I tillegg har forskerne fra Institutt for biovitenskap ved UiO, Veterinærinstituttet og NIBIO sett på hvordan hjortedyr påvirker mengden flått og andelen flått med borrelia.

Resultatene viser at antallet tilfeller av borreliose har økt mer enn tettheten av hjortedyr skulle tilsi.

– Vi ser at antallet tilfeller av borreliose har økt på Sørlandet i en periode hvor bestanden av både rådyr og elg har vært i nedgang. Derfor kan man ikke utelukkende skylde på rådyra for at vi får mer av disse blodsugende parasittene, forteller Mysterud.

På Vestlandet har imidlertid økningen i bestandstettheten av hjort bidratt til en økning i antallet tilfeller av borreliose.

– Syklusen til borreliabakterien i naturen er komplisert og påvirkes av flere ulike faktorer, der også verter flåtten har tidlig i livssyklusen kan ha betydning.

– Det er også liten tvil om at et varmere klima er en medvirkende årsak til økningen i flåttbårne sykdommer, påpeker Mysterud.

Han tror det er sannsynlig at endret bruk av arealer med gjengroing er en fordel for flåtten.

Et liv som flått

Skogflåtten (Ixodes ricinus) har en tredelt livssyklus: larve, nymfe og voksen flått. Den trenger et blodmåltid i hvert av livsstadiene, men de kan ha ulike vertsdyr i de ulike stadiene.

I det første stadiet er det smågnagere og fugler som oftest blir offer for blodsugeren. I det andre stadiet, nymfestadiet, suges blodmåltidet oftest på noe større dyr.

I det siste stadiet er flåtten voksen og trenger blod for å reprodusere. Da må den ha måltid fra et stort dyr som hjortedyr. Hjortedyr omtales derfor ofte som reproduksjonsverter og har vært antatt viktige for bestandsdynamikken til flåtten.

Flåtten fødes ren. Det er derfor vertene den har i tidlig i livet som avgjør om den er bærer av smitte eller ikke. Flåtten har derfor bare smitte med seg i det andre og det tredje stadiet.

I det tredje stadiet er de ganske store, og man kjenner at de kryper på huden. Derfor er det nymfene som oftest påfører oss smitte, fordi vi ikke merker at de biter seg fast.

Mer, men renere flått

Forskerne har sett på bestandene av hjortedyr og samtidig telt antall flått på dyra og i landskapet gjennom såkalt «flagging». Da fanger forskerne flått ved å sveipe et hvitt tøystykke over bakken. Ved å telle antall flått som blir sittende fast i tøystykket kan forskerne anslå hvor mye flått det er i et område.

I tillegg har de undersøkt flåtten for å finne ut hvor mange som er bærere av borrelia.

Hjortedyrene bidrar til å holde flåtten ren siden de ikke er bærere av borreliabakterien. Derfor vil flått som har brukt hjortedyr som vert, ikke inneholde borrelia som kan smitte videre til mennesker. Men flere flått i områder med mye hjort betyr også flere flått som potensielt kan få med seg bakterien fra andre verter. Tette bestander av hjortedyr kan derfor i sum bidra til flere tilfeller av borreliose, men sammenhengen er ikke veldig sterk.

– Å skyte rådyr, elg og hjort vil neppe utrydde flåtten. Unntaket er om man klarer å få bestandene veldig langt ned, som for eksempel i lukkede systemer som på øyer.

– I fastlandsbestander vil normalt tettheten av hjortedyr bare i liten grad begrense flåttmengden, med mindre tiltakene med nedskyting er ekstreme, sier Mysterud.

Flere flåttsykdommer er viktige

Et av spørsmålene forskerne ønsker å få svar på nå er hvilke pattedyrarter som inneholder borreliabakterien i utgangspunktet.

– Det er også interessant å finne ut omfanget av andre sykdommer som spres av flått til sau og storfe, sier Mysterud.

Bakterien Anaplasma phagocytophilum gir sykdommen sjodogg hos sauelam og antas å være en viktig dødsårsak, særlig på Vestlandet. Babesia divergens gir sykdommen blodpiss hos storfe. Dette er sykdommer som kan få økt omfang med omlegging til mer utmarksbeiting som ledd i grønn omstilling i landbruket.

– Det er fortsatt mye vi ikke vet om flåttbårne sykdommer, sier Mysterud.

Referanse:

Atle Mysterud mfl: Contrasting emergence of Lyme disease across ecosystems. Nature Communications, juni 2016, doi: 10.1038/ncomms11882.

Lenke til prosjektet: TickDeer