Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Mange synes at spedbarn har en besnærende duft, særlig i hodebunnen. (Illustrasjonsfoto: colourbox.no)
I tussmørket på stua vandrer en hvileløs skikkelse. Klokka er halv fem om morgenen. Hele verden sover. Det gjør tilsynelatende også det tre måneder gamle knøttet som henger fredelig over arma på den stakkars nattevandreren.
Men ikke la deg lure. Et par øyeblikks pause i sofaen vil med stor sikkerhet utløse et nytt inferno av skrik og tilhørende fekting og kaving.
Et ikke ubetydelig antall spedbarnsforeldre vil nok kjenne igjen situasjonen. Mange babyer blir nemlig urolige så snart bevegelsene stopper. Hva er egentlig dette for slags tortur fra naturen side?
Forsøk på samarbeid
Stikk i strid med det småbarnsforeldrene kanskje føler, er fenomenet antagelig et instinktivt forsøk på samarbeid fra babyens side.
Beljinga handler nok om å komme seg til det tryggeste stedet – mors armer. Eller at babyen er sulten, redd eller har det ubehagelig.
Men den umiddelbare stansen i protester når bæringa begynner har antageligvis utviklet seg fordi det hjelper mora med å få med seg ungen, tror et team av forskere.
Dette er antageligvis en mekanisme som har fulgt med oss fra tidas dyp. For også ørsmå musebabyer viser akkurat samme oppførsel, og har de samme reaksjonene i kroppen, når musemor løfter dem i nakkeskinnet.
Ble stille med bæring
Ideen til undersøkelsen skal visstnok ha oppstått en smule tilfeldig, mens forsker Kumi O. Kuroda ryddet i buret til en gjeng laboratoriemus. I prosessen måtte hun flytte noen museunger.
Da slo det forskeren hvor stor beroligende effekt det forsiktige nakkegrepet hennes hadde på musebabyene. Hang denne velkjente responsen sammen med menneskebabyers tendens til å roe seg med vugging og bæring?
Nå har Kuroda og kollegaene gjort forsøk og målinger med både musebabyer og under seks måneder gamle spedbarn.
Forskerne gjorde observasjoner og målinger av 12 menneskebabyer som enten lå i en barneseng, ble holdt på mammaens fang eller ble båret mens mora gikk.
Like reaksjoner hos mus og mennesker
Resultatene viste at spedbarna umiddelbart stoppet gråt og frivillige bevegelser da de ble båret rundt. Samtidig sank hjerteraten raskt.
Annonse
Forskerne så en forbløffende lik respons i musebabyer som ble plukket opp. Spesielle deler av hjernen og nervesystemet så ut til å koordinere denne karakteristiske reaksjonen på å bli båret.
Kuroda og co tror den karakteristiske reaksjonen på bæring har utviklet seg for å gjøre det lettere for mora å få med seg ungen, spesielt i farefylte situasjoner.
Også denne hypotesen ble testet. Forskerne ga noen av museungene medisiner som hindret dem i å roe seg når mammaen grep dem i nakkeskinnet. Da brukte musemor betydelig lenger tid på å få dem med seg.
En slik unge vil antagelig ha dårligere sjanser for å overleve enn babyer som hjelper til ved å holde seg rolig, skriver forskerne i siste utgave av Current Biology.
Ikke forsøk på manipulering
- Denne responsen reduserer byrden ved bæring og er fordelaktig både for mora og barnet, sier Kuroda i en pressemelding fra Cell Press.
- En vitenskapelig forståelse av denne responsen hos spedbarn vil hindre foreldre i å mistolke det at babyen begynner å skrike igjen som et forsøk på å kontrollere foreldrene, slik noen teorier om oppdragelse antyder, sier forskeren og sikter til ulike skrikekurer.
Hun antyder at den spesielle bæreresponsen til og med kan være noe av forklaringa på babyens adferd allerede før fødselen.
Mange vordende mødre i slutten av svangerskapet opplever at mini nettopp våkner til liv inni magen når man hviler eller har lagt seg for kvelden.
Kanskje er responsen på bevegelse allerede i aksjon hos babyen, som svarer på stillstanden ved å gi opphavet et par velrettede spark i nyrene?
