Erik F. Øverland er magister i sosiologi. Han har også bakgrunn fra filosofi og økonomi, og har vært prosjektleder for fremtidsscenariet Norge 2030.

Øverland er også redaktør, sammen med Berit Johne, for boka Leve av, leve med, leve for? Vår bioteknologiske fremtid. Boken ble utarbeidet mens Øverland arbeidet for Norges Forskningsråd.

Høyre og venstre møtes

Erik F. Øverland mener at nordmenns syn på bioteknologi er spesielt negativt. Særlig har dette har vært merkbart på venstresiden. Man forventer selvfølgelig ikke at den kristne delen av høyresiden skal være glade for det som gjerne kalles “tukling med livet”, men det er mer overraskende at lignende tankegods skal stå så sterkt på den langt mer sekulære venstresiden.

Øverland mener årsaken er at det i Norge, sammenlignet med andre europeiske og industrialiserte land, har utviklet seg en venstreside som nærmest har et puritansk syn på naturen.

- Du må se på utviklingen på venstresiden i Norge siden arbeiderbevegelsen begynte å organisere seg på slutten av 1800-tallet. Moderniteten og opplysningen sto sentralt for arbeiderbevegelsen. Men etter annen verdenskrig gikk venstresiden i Norge snart vekk fra de kraftsosialistiske tesene, mener Øverland.

Natur, ikke klasse?

- I SV har miljøtenkningen kommer i høysetet, til miljøet nærmest dominerer det politiske standpunktet. Man kan si at miljøtanken stikker dypere enn klassetanken.

- Dermed er det ikke rart at norsk venstreside har større sjanse til å koble seg mot krefter som bruker en religiøs argumentasjon i sin motstand mot moderne bioteknologi.

- På den ene siden har du det sekulære “du skal ikke tukle med naturen”, på den annen side det religiøse “du skal ikke tukle med skaperverket”, sier Øverland.

Altså er det ikke merkelig at det er innen Kristelig Folkeparti og Sosialistisk Venstreparti man finner sterkest skepsis mot moderne bioteknologi. Øverland peker på viktige ideologiske møtepunkter mellom partiene som i følge vanlige sjablonger skal være motpoler.

- Både kristne og sosialister vil jo være redde for å utvikle et samfunn som styres etter prinsipper vi kjenner fra Aldous Huxleys bok Vidunderlige nye verden. “Sorteringssamfunnet” er en skremmende tanke. Så hvis man opplever at stamcelleforskning kan bidra til et sorteringssamfunn, er det ikke rart man vil sette på bremseklossene.

- Absolutt. Jeg er ikke akkurat noen maskinstormer, men jeg merker på meg selv at jeg blir redd for hva som kan skje dersom man åpner en slags bioteknologisk Pandora-eske.

- Jeg kan følge deg et stykke på vei der. Det er viktig for meg å innse at bioteknologien har et kjempepotensiale, men at den også har risiko forbundet med seg.

- Å ha et profesjonelt, offensivt og kreativt forhold til denne risikoen er veldig viktig. I stedet for å ha en verdidebatt om hvorvidt vi skal drive med stamcelleforskning eller ikke, må vi se på mulige konsekvenser av forskningen så tidlig som mulig.

Både og

- Problemet er at man gjerne har en enten/eller-holdning. Enten må man være mot “sortering” og “tukling med naturen og skaperverket”, eller så er man for å gjøre det man mener man må gjøre. Det må være legitimt å både ha en radikal teknologiorientering, og samtidig være veldig opptatt av å unngå negative konsekvenser av bioteknologi, understreker Øverland.

Det går noen ganger heftig for seg når ny teknologi innføres. Luddittene, som knuste spinnemaskiner i den industrielle revolusjonens Storbritannia, er det kanskje mest berømte eksempelet. Luddittene brukes gjerne for å karikere mennesker som mener man bør tenke seg om to ganger før man innfører radikalt ny teknologi.

I ettertid virker selvfølgelig luddittene litt latterlige. Men teknologioptimistene kan være ganske lattervekkende sett når de ses i bakspeilet, de også.

I en av bøkene til humanistfilosofen Corliss Lamont fra 1950-tallet finner man noen små, kritiske bemerkninger om bilismen. Biltrafikk var ikke uten problemer, mente Lamont, for det kunne jo være at noen ble skadet i bilulykker?

Bioterrorisme eller livredding

En slik manglende forståelse for bilismens konsekvenser virker så naivt at det nesten er søtt i dag. Står vi ikke i fare for å virke like latterlig naive for kommende generasjoner hvis vi er for liberale overfor bioteknologien? Øverland er ikke avvisende til tanken.

- Bioteknologien kan brukes på så mange nye måter, på godt og ondt, som vi ikke har oversikt over. Den kan brukes til nye former for bioterrorisme, eller til å helbrede sykdommer man ikke trodde kunne helbredes. Mye av dette vil vi ikke en gang kunne forestille oss i dag.

- Du mener Norge er et mer teknologiskeptisk land enn de fleste andre i Europa. Samtidig er dypøkologen Arne Næss vår mest kjente filosof. Hvor stor sammenheng er det mellom teknologiskepsisen og det at vår hoffilosof mener at det gode liv er å spise brødskiver på Tvergastein?

- Jeg tror Arne Næss har hatt større betydning enn vi er villige til å innrømme. Næss var veldig tidlig ute med den dypøkologiske tenkningen, som har gjennomsyret mye av hans følgesvenner og elevers tenkning. Jeg har selv studert filosofi, og så hvordan Arne Næss-syndromet hang igjen på instituttet og hvordan hans tenkning har preget de offentlige debattene. Arne Næss i lusekofte på Hardangervidda gjenspeiler noe i den norske folkesjela.

Teknologiens heiagjeng?

- Vi har nå snakket mye om de som er skeptiske til bioteknologien. Hvilke trekk kjennetegner de som er positive?

- De kan vel deles inn i to grove hovedkategorier. Den ene er dem som har den tradisjonelle teknologioptimistiske agendaen, og som har det tradisjonelle ingeniørblikket på tingene. “Ingeniørene” har ofte et liberalt syn på teknologien.

- Den andre typen er folk med en mer samfunnsvitenskapelig eller filosofisk bakgrunn, som meg selv. Jeg har inntrykk av at en del er lei av det man kanskje kan kalle den ukritisk kritiske holdningen til teknologi. Dette er positivt, ettersom det bringer et helt annet refleksjonsnivå inn i teknologiutviklingen.

Øverland mener det viktige er at verdidebatten ikke må stikke kjepper i hjulene for det store gjennombruddet bioteknologien utgjør.

- I stedet for mindre forskning trenger vi mer forskning, avslutter han.