Finnmarksløpet er en ukes blodslit som tapper deg for krefter. Men nettopp sulten og mangelen på søvn er det som får deltakerne til å komme tilbake - år etter år, mener lykkeforsker.
Hundeløp er ofte et helvete for deltakerne. Likevel opplever de en lykkefølelse, som gjør at de deltar år etter år. (Foto: Scanpix, Øyvind Nordahl Næss)
De kjører seg hardt, på grensen til det uforsvarlige, deltakerne i Finnmarksløpet og andre som utsetter seg for krevende belastninger over tid.
Naturkreftene er brutale, sulten river og deltakerne sover minimalt. Så hvorfor blir de med på dette slitet, år etter år? Hva er motivasjonen, målet og drivkraften?
Det skal forskerne Rune Waaler og Tor Oskar Thomassen ved Universitetet i Tromsø forsøke å finne svaret på, blant annet under årets Finnmarkløp. Spørreundersøkelsen de skal gjennomføre er en del av et større forskningsprosjekt som også omfatter terrengsyklister, langrennsløpere, fotballspillere og elever i aktivitetsorientert friluftsliv.
– Deltakerne i årets Finnmarksløp har fått et spørreskjema som tar for seg to vinklinger: motivasjon for hundekjøring og hundekjøring som livsstil, sier Rune Waaler.
Ekstrem innsats og motivasjon
Rune Waaler (t.h.) og Tor Oskar Thomassen. (Foto: Inger Elin Utsi/UiT
Forskerne mener hundekjørere må ha en ekstrem indre motivasjon og lidenskap for hundekjøring for å klare å holde på med idretten sin år etter år.
– Det blir en lidenskap der den indre motivasjonen styres av glede, innsats, press og verdi. Bare tenk på den innsatsen det gir å fullføre. Den er hinsides alt man kan tenke seg. Det innebærer en selvforglemmelse som gir dem en ”flow”, idretten blir svært verdifull og betydningsfull, sier Waaler.
Du glemmer det som er pyton
Selv om deltakere på et slikt løp nesten segner om av utmattelse når de kommer i mål etter fem dagers kamp mot seg selv og naturkreftene, så beskriver de seg som lykkelige. Hvordan er det egentlig mulig?
Waaler har tro på teorien til psykologiprofessor og lykkeforsker Joar Vittersø ved Det helsevitenskapelige fakultet, UiT.
Joar Vittersø, psykologiprofessor og lykkeforsker ved Universitetet i Tromsø. (Foto: Universitetet i Tromsø)
Vittersø mener det er en transelignende lykkeopplevelse som driver deltakerne videre. At følelsen av lykke og mening blir svært verdifullt for dem.
– Finnmarksløpet er nok et lite helvete, men en uke i ødemarka med deg og bikkjene gir en rik naturopplevelse. Du er i ett med hundene, du mestrer naturen – og i etterkant glemmer du alt som var pyton. Du husker lykkerusen, sier Vittersø, som som selv har tilbragt et helt år i en hytte på Svalbard. Han, kona og 15 hunder.
Lite søvn og næring
Han setter lykkerusen i sammenheng med de fysiske påkjenningene deltakerne er gjennom.
– Lykkerusen deltakerne i Finnmarksløpet opplever, kan nok settes i sammenheng med at de får lite søvn. En opplagt hjerne fanger opp mange inntrykk og bakgrunnsstøy, noe som forstyrrer en intens toppopplevelse. Men når sansene sløves av søvnmangel, blir det lettere å komme inn i en transelignende lykketilstand. Man klarer å koble ut alt annet. Opplevelsene blir sterke og intense.
Kvinnene vinner
Men alt er ikke bare lykke i Finnmarksløpet. Mange av de håpefulle deltakerne må bryte, for det er et slit. Det er tross alt Europas hardeste hundeløp, som stadig får flere kvinnelige deltakere – og vinnere.
En av dem som har vunnet, er Inger-Marie Haaland. Hun har uttalt at Finnmarksløpet er der menn er menn, men kvinner vinner.
Annonse
Hun tror kvinner kanskje er flinkere til å kombinere omsorg for hundene og samtidig motivere dem til å prestere.
Joar Vittersø sier det nok er noen mennesketyper som fikser dette bedre enn andre.
– Noe av det du trenger er en evne til å ta deg av bikkjene også når du er sliten og trøtt. For hva gjør du når hundene nekter å gå mer? Da er det snakk om evne til samspill og å være en god lagleder. Kanskje kvinner er bedre til dette. De klarer å vise omsorg og lokke hundene videre i tøffe situasjoner, sier han.
