Polarenkene

Å være polfarer var et beinhardt slit, men det var slett ingen dans på roser for kona som holdt hjulene i gang hjemme. Noen ganger gikk det flere år før hun så mannen igjen.

Publisert
Fridtjof Nansen og Hjalmar Johansen padler i isen. Bildet er tatt i juli 1896 i Frans Josefs Land, Russland. (Foto: Nasjonalbiblioteket)
Fridtjof Nansen og Hjalmar Johansen padler i isen. Bildet er tatt i juli 1896 i Frans Josefs Land, Russland. (Foto: Nasjonalbiblioteket)

«I midten av mars måned gikk jeg fra borde i Tromsø for å være hjemme en fjorten dagers tid. Hjemme var det kommet en liten sønn. Det blev å si farvel til gutten og kona og dra ut på en reise som var beregnet å skulle vare i 2-3 år, men som kom til å vare i innpå 4 år.»

Slik beskriver Helmer Julius Hanssen fra Vesterålen familielivet før han drar ut med Gjøa i 1903. Hanssen var med Roald Amundsen både gjennom Nordvest- og østpassasjen, samt på den berømte sydpolekspedisjonen.

Dette betydde lange perioder uten kontakt med kone og barn.

– Ut i fra det han her forteller kan man jo mistenke Hanssen for å mangle følelser, men jeg tror heller han har en emosjonell distanse. Ellers ville nok ikke atskillelsen fra familien vært til å holde ut, sier direktør ved Tromsø Museum Universitetsmuseet, Marit Anne Hauan.

Tenkte på familien hjemme

Vi vet mer om hvordan polfarerne hadde det på sine ekspedisjoner, og om deres lengsel og savn, enn vi vet hvordan det var for familien å være uten mann og far så lenge.

– Det var mange som var lenge borte. Helmer Hanssen var én av dem, et annet eksempel var Otto Sverdrup. Han var med Fram over Polhavet i tre år (1893-96) og deretter fire år (1898-1902), forteller polarhistoriker Harald Dag Jølle.

Sverdrup skrev om dette om familien mens han var på sin andre Fram-ekspedisjon, hvor han var ekspedisjonsleder:

«Det kan undertiden ligge så knugende tungt på mig især når jeg tænker på de der hjemme som sidder og venter og intet ved om os. Likeledes når en kommer til at tænke på om vi skal bli nødt til at bli her en vinter til, man kan ikke bortse fra den mulighed.»

Planen var i utgangspunktet å overvintre tre ganger. Men fordi de fremdeles satt fast i isen sommeren 1901, endte han og mannskapet opp med å overvintre enda et år.

– Polfarerne hadde lønnet hyre, så slik sett klarte familien seg bra. Otto Sverdrup reforhandlet for eksempel lønna si da han giftet seg. Kona der hjemme måtte forsørges når han var på reise.

Vant til mannlig fravær

– Dette var en tid hvor mange familier måtte klare seg lange perioder uten mann og far. Det var en helt annen tid og samfunnsorden, sier Jølle.

Kystkvinnene var vant til mannlig fravær, både fra utenriksfart og fiske. De visste dessuten godt om risikoen som mennene utsatte seg for. Polfarerne skulle først over et stort hav, deretter var de innelåst i is.

– Fikk du da skjørbuk eller alvorlige skader, så var det skjebnen som rådet. For å slippe å engste seg hele tiden, så tror jeg kvinnene utviklet en fortrengningsmekanisme, forteller Hauan.

Måtte være modige

Eva og Fridtjof Nansen som nygifte i 1889. (Foto: Christian Gibsson/ Nasjonalbiblioteket)
Eva og Fridtjof Nansen som nygifte i 1889. (Foto: Christian Gibsson/ Nasjonalbiblioteket)

I Fridtjof Nansens bok Fram over Polhavet lyder dedikasjonen slik: «Til hende som døbte skuten og sad modig tilbage.» Med «hende» mener Nansen sin kone Eva.

Dedikasjonen viser at polfareren innså at det ikke bare var den som reiste som måtte være rikelig utstyrt med mot. Det samme gjaldt også for kona som tok seg av familien alene.

Eva Helene Sars Nansen (1859-1907) var internasjonal sangstjerne før hun traff Fridtjof Nansen i skiløypa i 1888. Hun vokste opp i Christiania med foreldre som oppdro henne til å bli en sterk og selvstendig kvinne.

Nansen skrev følgende i et brev hjem til kona, i løpet av et stopp i Vardø på vei til Nordpolen:

«Å gud hvor det blir skjønt at komme hjem til det alt sammen igjen.» 

De første årene de var gift lengtet han seg gal etter henne. Men det endret seg med årene. Hun forble riktignok hans trygge havn, men han var en jeger og kom stadig tilbake til uttrykket om at “lykken er der hvor du ikke er”.

Døde alene

I desember i 1896 var Eva Nansen på konsertturné i Stockholm, Åbo og Helsingfors. Selv hadde Fridtjof Nansen nettopp kommet hjem etter tre år i isen med Fram. I et brev til henne skriver han:

«Å, jo stundom har jeg længtet så sårt og her har været så tomt, men du kan da ikke tro at jeg er så styg at jeg et eneste øieblik syntes det var galt av Dig at Du reiste, ? vel er jeg en utilgivelig egoist, men du må ikke gjøre mig sortere end jeg er heller.»

– Nansen var jo nærmest hele livet ute på reise. Han var jo også diplomat i London. Fraværet gjorde nok helt sikkert noe med ekteskapet. Dessuten var han superstjerne i sin tid, og tok nok mye plass på den måten, forteller Harald Dag Jølle.

Eva Nansen døde 9. desember 1907 av lungebetennelse, 49 år gammel. Hennes mann var ikke til stede.

Raserianfall og alkoholmisbruk

I et brev til rettsapparatet i 1906 beskriver Hilda Johansen, kona til polfareren Fredrik Hjalmar Johansen, noen ubehagelige scener fra deres ekteskap. Hun ville skilles fra Johansen, som slet med et omfattende alkoholmisbruk:

«Verst var det om nettene, de kalde, mørke vinternettene. Han jaget meg rundt i nattdrakt, huset rundt hele natten, mens han ustanselig overøste meg med skjellsord og rasende bebreidelser … Når han, som han gjorde flere ganger, tok meg om strupen og med tennesskjærende raseri erklærte at det skulle være en fryd å kvele meg, da trodde jeg at jeg skulle dø.»

Hilda Johansen på sin 80-årsdag. (Foto: Lauritz Larsen/ Tom Riis)
Hilda Johansen på sin 80-årsdag. (Foto: Lauritz Larsen/ Tom Riis)

Mishandlingen hadde for alvor begynt da de flyttet til Tromsø i 1901, etter at han ble utnevnt til kompanisjef i Hæren. Da kom raserianfallene oftere og oftere, og han slo henne enten med bare hendene eller med gjenstander han fant i nærheten:

«Vannmuggens innhold tømte han flere ganger ut over meg, de forskjelligste ting kastet han etter meg. Flasker, glass, lysestaker med lys og meget ofte brennende lamper. Han kastet alltid med tung kraft. Min mann er kjempesterk.»

Tok sitt liv

Fredrik Hjalmar Johansen (1867-1913) skrev seg inn i norgeshistorien ved å delta på Framekspedisjonen til Fridtjof Nansen og sydpolekspedisjonen til Roald Amundsen. Selv om han bidro til å redde sine sjefer, havnet han i skyggen.

Etter å ha opplevd nederlaget med å se sitt familieliv, sin karriere og økonomi gå til grunne, tok Hjalmar Johansen sitt liv i 1913.

Kona måtte ta seg av ungeflokken på fire alene. Til tross for dette klarte alle hennes barn å ta artium, noe som slett ikke var vanlig på den tiden.

– Hilda var saktens en sterk kvinne, og jeg undret meg over at hun holdt ut så lenge i Tromsø. Jeg husker henne som en spesiell kombinasjon av verdighet og bestemthet, men samtidig med en mildhet utenom det vanlige, forteller barnebarnet til Hjalmar og Hilda, Fred Johansen.

– Hun fulgte godt med i samfunnet rundt seg, men var samtidig svært familieorientert, og levde i alle fall etter separasjonen i 1905 helt for barna.

– Jeg har utelukkende gode minner om farmor, men det er jo først i godt voksen alder jeg har forstått hva hun har gjennomgått av motbør for å få barna frem i verden, sier Johansen.

«Mitt livs sol»

Familieportrett av familien Nansen hjemme på Polhøgda i 1902. Fra venstre: Irmelin, Odd på armen, Eva Nansen, Kåre, Fridtjof Nansen og Liv. (Foto: L. Szacinski/ Nasjonalbiblioteket)
Familieportrett av familien Nansen hjemme på Polhøgda i 1902. Fra venstre: Irmelin, Odd på armen, Eva Nansen, Kåre, Fridtjof Nansen og Liv. (Foto: L. Szacinski/ Nasjonalbiblioteket)

Til tross for alle prøvelsene som slet på ekteskapet til besteforeldrene, spesielt Tromsø-perioden, er Fred Johansen overbevist om at de to var veldig glade i hverandre.

– Hennes lange brev som ligger og venter på ham både på Madeira på vei sydover, og i Tasmania på vei nordover forteller meg at han fortsatt har en stor plass i hennes liv.

– Og selv kaller han henne «mitt livs sol» i det siste brevet jeg har funnet mellom de to - før han skjøt seg. Det ble jo heller ingen andre for noen av dem, forteller han.

Hilda Johansen ble den første kvinnen i landet som fikk stilling i Norges Bank. Det skjedde med Fridtjof Nansens hjelp. Slik klarte hun å forsørge sin familie.

– Min farmors innsats på hjemmefronten sto intet tilbake for farfars innsats i isen, avslutter Fred Johansen.

Kilder:

Store Norske Leksikon, Fred Johansen: Hilda og hennes, 2009, Norsk Polarhistorie, Per-Egil Hegge: Bare én vilje, 2002.