Ledere og medarbeiderne i Europa-kommisjonen pakker seg inn i regler for å unngå å bli beskyldt for feil. Derfor drukner EU i byråkrati, er konklusjonen i en dansk ph.d.-avhandling.
Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
EU-flagg foran EU-kommisjonens bygg i Brussel.
Hard straff for feil
EU-medarbeidere med ansvar for midler som blir misbrukt, kan bli idømt straff på opp til en årslønn.
Hittil har ingen fått straffen, men risikoen sender et signal til medarbeiderne om at organisasjonen ikke som utgangspunkt tar deres parti hvis noe går galt.
Det er blant annet derfor de ansatte i kommisjonen ifølge Caroline Howard Grøn er «forbløffende lite villige» til å forenkle reglene.
EU-kommisjonen
EU-kommisjonen består av 27 kommissærer og tusenvis av embetsmenn.
Kommisjonen foreslår blant annet nye lover, som blir utarbeidet og formulert i samarbeid med Europaparlamentet og Ministerrådet.
Hvis du en dag skulle si ja takk til å arbeide for Europa-kommisjonen, skal du vite at du havner i en jungel av regler.
Visste du for eksempel at du bare kan sende et brev til en kollega eller ut av huset hvis sjefen også har skrevet under?
Eller at medarbeiderne har måttet be om å slippe å fylle ut et skjema for å bekrefte at barna deres fremdeles går på skolen - hvert eneste år?
Reglene er bare et par lett forståelige eksempler på det byråkratiet som har begravet EU i papirer og skjemaer gjennom de siste 30 årene.
Regelrytteriet tar tid, penger og motivasjon fra både ansatte og fra alle de virksomhetene, konsulentene og vanlige mennesker som forsøker å kommunisere med EU-systemet utenfra.
Regler gir sikkerhet
Det virker fullstendig opplagt at antallet regler skal skjæres ned – men det blir de neppe i overskuelig framtid. Det er den litt nedslående meldingen fra forsker og nyslått ph.d. Caroline Howard Grøn.
Hun har brukt de siste tre årene på å undersøke Europa-kommisjonen for å finne ut hvorfor EU er så byråkratisk.
– Det er et dilemma for Kommisjonen. Svært mange regler og prosedyrer er ikke nødvendige, men alternativet er at kommissærene og embetsmennene risikerer å bli anklaget for å være korrupte, sier hun.
– Det kan oppstå feil i alle organisasjoner, men toleransen for feil er liten både internt og eksternt, og derfor gir det en sikkerhet at man kan si at «alle reglene er overholdt». Det er en måte å unngå ansvaret, forklarer Grøn.
Hun har arbeidet med sin ph.d.-avhandling på Center for Europæisk Politikk på Institut for Statskundskab, Københavns Universitet.
Redde for å bli tatt for feil
Grøn har blant annet intervjuet 49 ansatte i og utenfor Kommisjonen for å høre om deres syn på byråkratiet.
Forskningen avslører at embetsmenn og politikere i Kommisjonen gjerne vil bli kvitt papirarbeidet, men at alle er redde for å bli tatt for feil fordi det kan skade både EU og personene selv.
Medarbeiderne frykter særlig:
Å miste lønn. En embetsmann med ansvar for bevilgninger kan bli straffet med opp mot en årslønn for alvorlige feil.
Å bli sparket. Medarbeidere i Europa-kommisjonen har ofte rykket opp familiene med roten for å flytte til Brussel, hvor Kommisjonen betaler for eksempel sykeforsikring og barnas utdannelse. Det binder medarbeiderne tettere til arbeidsplassen enn det ville være tilfellet i en dansk virksomhet, og derfor har de færreste lyst til å ta sjansen og bevege ut seg i et område uten regler.
– Ledelsen i Kommisjonen forsøker noen ganger å få medarbeiderne til å bli mer selvstendige og risikovillige, men det er vanskelig å få igjennom når medarbeiderne ikke tør. De har en fornemmelse av at de risikerer en svært streng straff på flere områder hvis de har gjort en realitetsvurdering i stedet for å holde seg 100 prosent til reglene, forklarer Grøn.
Politikerne frykter særlig:
Annonse
En ny skandale – som i 1999, da hele Kommisjonen under ledelse av Jacques Santer gikk av etter økonomisk snusk, eller som i 2003, da hele direktoratet og høytstående embetsmenn i EUs statistiske organisasjon, Eurostat, ble avsatt etter en avsløring av millionsvindel med regnskapene.
Å ha problemer med å redegjøre for hva penger er brukt til. Særlig de folkevalgte politikerne i Europaparlamentet stiller strenge krav til den politisk utpekte Kommisjonen om å dokumentere alt det den gjør, slik at enhver feil kan bli oppdaget. Derfor forsøker politikerne å dekke seg inn så godt som mulig, blant annet ved å følge spesifikke regler.
– I Danmark snakker politikerne om nye regler når en familie i Brønderslev ikke klarer å ta seg av barna sine. Det er fordi regler er en forsikring mot den neste skandalen, slik at politikerne kan unngå ansvaret. Det er det samme som skjer i Kommisjonen for det er det beste å gjøre for å unngå å havne i problemer, forklarer Grøn.
1000 forslag til forbedringer
Forskeren understreker at lederne i embetsverket i Kommisjonen faktisk prøver å endre systemet og gjøre det enklere. I 2005 ble medarbeiderne spurt hvor og hvordan prosedyrene kunne bli enklere. Mer enn 1000 forslag kom tilbake – men tiden har vist at frykten for feil til syvende og sist overskygger ønsket om enklere regler.
Ifølge Grøn er Kommisjonen akkurat like byråkratisk som den kan virke utenfra.
– Det er ikke bare for egne ansatte Kommisjonen har mange regler. Slik er det også når Kommisjonen skal samarbeide med personer utenfor organisasjonen. Personlig har jeg for eksempel aldri prøvd noe så vanskelig som å få utbetalt honorar etter et foredrag i EU-regi, konstaterer Grøn.
Det kan ikke være annerledes
Hennes egen undring over EUs altomfattende byråkrati har utviklet seg etter de tre årene med arbeid med Kommisjonens medarbeidere, med lesning av dokumenter om ledelsespolitikk samt analyser av artikler og bøker om EUs berettigelse. I dag mener Grøn at reglene er et logisk produkt av systemet.
– Det er ikke noen god løsning, men kanskje en forståelig løsning. Parlamentet og omgivelsene stiller hele tiden krav om at Kommisjonen skal være ansvarlig og produsere dokumentasjon, slik at man enten kan avsløre EU som korrupt, hvis de ikke leverer, eller omvendt vise at EU er svært byråkratisk.
– Kanskje ville det aller beste være hvis politikere og borgere i Europa bare sa, «vi tolererer en liten feilmargin hvis vi til gjengjeld vet at dere blir mer effektive». Problemet er selvfølgelig at en slik feilmargin er vanskelig å etablere, særlig for Kommisjonen som har vanskeligere omgivelser å manøvrere i enn andre organisasjoner, mener Grøn.
