– De som sitter med regjeringsmakt, får skylda når det går dårlig, men de får ikke tilsvarende æren når det går bra. Det har vi også sett ved tidligere valg, sier Bernt Aardal, valgforsker og  professor ved Universitetet i Oslo.

Sammen med Johannes Bergh, som er forsker ved Institutt for samfunnsforskning, gir han denne uken ut en bok om stortingsvalget 2013. 

Mye vil ha mer

Verken høyredreining, økt interesse for miljøvern eller endret syn på innvandring kan, ifølge Aardal og Berghs analyser, forklare at de borgerlige stakk av med seieren ved Stortingsvalget 2013. Det var ingen stor endring å spore i opinionen på noen av disse områdene. 

I tillegg oppga velgerne å være særlig godt fornøyd med den økonomiske politikken til de rødgrønne.

– Det lå ingen opinionsmessige forskyvninger bak regjeringsskiftet eller Miljøpartiets inngang på Stortinget. De rødgrønnes valgnederlag kan ikke kalles et systemskifte. SV avga stemmer til Arbeiderpartiet og Miljøpartiet mens Fremskrittspartiet avga stemmer til Høyre, sier Bernt Aardal.

– Paradokset med velstand er at når man har det så bra, så ønsker man mer. Mye vil ha mer, sier Aardal.

Han mener regjeringsslitasje var hovedårsaken til de rødgrønnes valgnederlag i 2013.

– Entusiasmen for det rødgrønne prosjektet var svekket og de politiske motsetningene på rødgrønn side økte. Treparti-regjeringen så ut til miste grepet. Det var økte spenninger innad i regjeringen. I tillegg var flere av regjeringspartienes kjernesaker blitt tatt over av andre partier, sier Aardal.  

Stigende forventingers misnøye

Forskerne ser det som et paradoks at SV, som fikk statsråder og ansvar for to av sine kjernesaker skole og miljø, mistet troverdighet. Også Senterpartiet, som tradisjonelt har hatt sakseierskap til samferdsel, mistet mye av grepet på dette området. Og selv om Arbeiderpartiet fortsatt hadde mest tillit i eldreomsorgen, ble denne svekket i løpet av regjeringsperioden, ifølge Aardal.

Han kaller regjeringsslitasjen for «de stigende forventningers misnøye».

– Dette er en grunnleggende utfordring for enhver regjering. Å være i opposisjon og drive valgkamp er noe annet enn å være i posisjon. I valgkampen går politikerne høyt ut og skaper store forventninger, som det er vanskelig å leve opp til. Å ta regjeringsansvar er kostbart. Seier etterfølges gjerne av tap, presiseres Aardal.

En av grunnene til at de rødgrønne ble gjenvalgt i 2009, var ifølge Aardal at de håndterte finanskrisen på en måte velgerne var fornøyd med. Dermed tilpasset de deg velgermassen og klarte å tilfredsstille de som ellers ville stemt borgerlig.

I verdens rikeste land

Oljen er og vil i framtiden også være sentral for hvilke valg velgerne gjør. Til nå har vi hatt god råd i Norge på grunn av det svarte gullet.

Resultatet er ifølge Aardal en kjent gjennomgangsmelodi: «Det må vi kunne ta oss råd til i verdens rikeste land» eller «Sånn kan vi ikke ha det i verden rikeste land», enten det har dreid seg om eldreomsorg, å ta imot flere flyktninger eller å bygge ut veier.  

– Når vi ser framover på en oljeøkonomi i fritt fall, vil flere få øynene opp for hvor sårbar økonomien vår er. Dette blir det spennende å følge med på framover. Hvordan vil for eksempel velgerne reagere på økende arbeidsløshet? Er det duket for Arbeiderpartiet igjen, et parti som tradisjonelt har hatt høy tillit i dette spørsmålet?

Aardal mener det er rimelig å tro at den sittende regjeringen vil vise til at de økonomiske vilkårene har blitt endret og at omstendighetene er andre enn da de overtok – og slik forsøke å unngå velgernes misnøye.  

Rammer fløypartiene

Valgforskeren understreker at samarbeidsregjeringer er utsatt for større grad av slitasje og misnøye enn ettpartiregjeringer. SV kjente særlig på samarbeidets pris. Det samme synes Fremskrittspartiet å gjøre nå.

– Vi ser at når et fløyparti kommer i regjering, så taper det velgere.

Ideologi betyr mye

Hvordan forklarer så valgforskerne hvilket parti vi til syvende og sist stemmer på?

Ideologiske grunnholdninger og verdier står helt sentralt. Hvilken bakgrunn vi har og hvor vi kommer fra spiller en viss rolle, men er mindre viktig.

Ifølge forskerne er også det som skjer i valgkampen helt avgjørende. 

– De sakene som dominerer den politiske dagsordenen og velgernes vurdering av hvordan partiene gjør det, er helt avgjørende for hvilket parti de velger å stemme på. Det dreier seg om å få noen saker opp på dagsordenen og om å holde godt grep om dem. Det partiet er lykkelig som finner en kampsak som er viktig for folk, og samtidig har en partileder som kan målbære dette effektivt, sier Aardal.

Det kan være verdt å merke seg midt i kommunevalgkampen.

Referanse: 

Bernt Aardal og Johannes Bergh, Valg og velgere. En studie av stortingsvalget 2013. Bok nr. 14, valgforskningsprogrammet, 2015.