På randen av russisk demokrati

Når et autoritært regime slår sprekker kan det åpne muligheter for demokratiske reformer. Men under Sovjets fall ble store muligheter skuslet bort av russiske reformister. En ny norsk doktoravhandling gransker feilskjærene.

Publisert

Da Sovjetunionen vaklet og falt for halvannet tiår siden åpnet det seg store muligheter for nye politiske idealer og reformer. Disse mulighetene forsøkte massebevegelsen Demokratisk Russland å gripe.

- Demokratisk Russland var svært viktig i prosessen med å presse ned Kommunistpartiet fra dets totalitære maktposisjon, og bevegelsen klarte å mobilisere til et relativt stort folkelig engasjement.

- Ikke minst ble dette betydningsfult vinteren 1991, da Mikhail Gorbatsjov møtte mye motstand for hvordan han slo ned på separatistbevegelsene i de baltiske statene, forteller NUPI-forskeren Geir Flikke. Han avla nylig en doktoravhandling ved Universitetet i Oslo om demokratibevegelsen i Russland i de skjebnesvangre årene mellom 1989 og 1992.

- Bevegelsen klarte dessuten å organisere seg i en valgblokk høsten 1989, og brakte sammen mange demokratiorienterte medlemmer i folkekongressen.

Demokratisk Russland oppsto i kjølvannet av Gorbatsjovs perestrojkapolitikk på slutten av 1980-tallet, og var både en drivkraft for endring og et arnested for nye politiske partier.

Stridigheter og rivalisering

Men demokrati er en vrien øvelse, selv for de med lang erfaring. Et liv i Sovjetunionen bød på magert erfaringsgrunnlag, og Demokratisk Russland forspilte i løpet av få år sine sjanser, mye på grunn av indre stridigheter og rivalisering.

"Geir Flikke"
"Geir Flikke"

- Kort forklart så klarte de ikke å utnytte de unike mulighetene de hadde, forteller Flikke.

- Det skyldes både måten Boris Jeltsin konsoliderte sin makt, men også problemer innad i organisasjonen. De var dessuten altfor sent ute med å betrakte seg selv som et politisk parti. Det største problemet deres i så måte var av organisatorisk art.

- De hadde for eksempel en komplisert lederskapsstruktur. Noen satt i ledelsen som enkeltindivider, mens andre representerte reformvennlige partier. Det var i dette skjæringspunktet mellom individer og partier at det for alvor skar seg, ikke minst fordi det var vanskelig å få enkeltpartiene til å oppgi sine programmer til fordel for koalisjonen.

Splittet elite trigger endring

Et viktig aspekt i avhandlingen til Flikke var å avdekke hva som får folk til å ville handle kollektivt. Her finnes det to ulike utgangspunkt, forklarer forskeren.

- På den ene siden har du teorier om hvordan sosiale problemer og fattigdom kan utløse folkelige krav og mobilisere til for eksempel demonstrasjoner.

- En alternativ teori går ut på at når det er en tydelig splittelse mellom hovedsider i eliten, vil det kunne få folk til å handle, og trigge endringer. Folket ser at de har et reelt valg mellom alternativer og velger side. Jeg mener det siste var tilfelle med Russland, der det oppstod et skille mellom kommunistiske hardlinere og reformister.

Vanskelig i dag

I dag finnes det kun løse rester igjen av den russiske demokratibevegelsen. Enkelte menneskerettighetsorganisasjoner bruker navnet Demokratisk Russland som organisatorisk fellesbetegnelse, men dette er noe helt annet enn det var på begynnelsen av 1990-tallet.

Massebevegelsen er borte. Dersom noe kan sies å ha tatt plassen, er det i følge Flikke kun kvasifolkelige bevegelser styrt av, og til støtte for, Putin og hans parti.

- Det vil være svært vanskelig å mobilisere i Russland på en liknende måte i dag. Slagkraften til Demokratisk Russland kom den gang overraskende på ledelsen i Sovjetunionen, mens dagens russiske ledelse har lært seg å utnytte kreftene som ligger latent i massebevegelser til egen fordel.

- De kanaliserer derfor midler inn i folkebevegelser som ikke representerer noen reell risiko for dem selv. I tillegg blir de viktigste støttepartiene til Putins Det Forente Russland i stor grad finansiert av nettopp Det Forente Russland.

Er Russland et demokrati?

Demokratisk Russland forspilte som sagt mange sjanser, og i dag er det mange som stiller store spørsmålstegn ved hvor demokratisk Russland egentlig er blitt.

"Vladimir Putin"
"Vladimir Putin"

- Russland av i dag kan kalles et hybridregime. Det er enten et delegert demokrati, eller det man gjerne definerer som et “kompetitivt autoritært regime”.

- Enkelt forklart vil det si at du i begge tilfeller har en leder med uforholdsmessig mye makt, men når det gjelder kompetitive autoritære regimer blir også opposisjonens muligheter til å fremme sine krav sterkt begrenset.

2008-valget viktig målestokk

- Når det gjelder mulighetene for reelt demokrati i Russland tror jeg valget av ny nasjonalforsamling (Duma) i 2007 vil gi noen avgjørende signaler. Det må i så fall bli et genuint kompetitivt valg - langt bedre enn det i 2003 - blant annet ved at ingen partier, politikere og politiske synspunkter favoriseres utilbørlig mye i media.

- Presidentvalget i 2008 vil også bli en viktig målestokk. En tommelfingerregel er at først når et lands leder er blitt skiftet ut to ganger på rad gjennom folkelige valg kan man snakke om muligheter for reelt demokrati.

- I Russland har dette kun skjedd én gang, nemlig med Boris Jeltsin. Vladimir Putin kom til makten gjennom å bli utnevnt.

Pekere

Les mer om avhandlingen

NUPI