Her ligger beviset på at Solveig Wikstrøm brukte ordet «skræling» riktig. Papirlappene med beskrivelser av ord er digitaliserte, men redaktørene for Norsk Ordbok kan lete i det opprinnelige kartoteket dersom en forklaring er vanskelig å tyde. (Foto: Ida Kvittingen)
Her ligger beviset på at Solveig Wikstrøm brukte ordet «skræling» riktig. Papirlappene med beskrivelser av ord er digitaliserte, men redaktørene for Norsk Ordbok kan lete i det opprinnelige kartoteket dersom en forklaring er vanskelig å tyde. (Foto: Ida Kvittingen)

Forskerens favorittord: Skræling

Lenge hadde språkforskeren et dårlig forhold til dialektordet sitt, men i arbeidet med Norsk Ordbok fant hun tilbake til skrælingen.

– Det va bære nån få skrælenga, svarte studenten Solveig Wikstrøm fra Rana i Nordland, da hun ble spurt om hvor mange som hadde vært på forelesning.

Wikstrøm, som senere skulle bli redaktør for Norsk Ordbok, mente at det var glissent på benkeradene.

Men den som hadde stilt henne spørsmålet var språkviter med norrønt som spesialitet, og påpekte straks at hun hadde brukt ordet feil. En skræling var nemlig det vikingene kalte de innfødte på Grønland og i Vinland, uvisst av hvilken grunn.

– Det var pinlig, jeg følte meg litt dum, forteller Wikstrøm.

Dårlig selvtillit

Skræling

Substantiv, hankjønn

1. hist., innfødd frå Grønland el Vinland (Litterære kjelder: Gullv.­HB 26, S.Esk.­SER 7, Heggl.­Sk 91)

2. person (el dyr) som er veik, skral (III,1a) el mager (II,1); stakkar; svekling (Heimfestingar: Austlflatb A, Gbr oflR, Krsand, Jr, Hjelmeland, Sauda, Shl, Hard R, Selje, Gloppen, Vanylven, Roms, Horg, Byneset, Frol, Otterøy, No A2, Rana, Borge i Lof)
*den halte hev jamnan den lengste veg og skrælingen tungeste byrda (Litterær kjelde: Hovd.T 103)

3. einskild person (når det er få el langt mellom folk) (Heimfestingar: Vefsn, Sandnessjøen, Leirfjord, Nesna, Rana, Hemnes)
det var berre nokre få skrælingar (Heimfesting: Rana)

Kilde: Norsk Ordbok

Hun fikk dårlig selvtillit når det gjaldt dialektordet, og sluttet å bruke det.

Men da hun 15 år seinere tok jobb som en av flere redaktører for Norsk Ordbok, fikk hun revansj:

Nettopp «skræling» dukket opp i bunken av ord hun skulle arbeide med. På de små, innsamlede lappene som beskriver bruken av ord rundt omkring i landet, fant hun tilbake til røttene.

Nå har hun sirlig ført inn i ordboka at i Rana og på Helgeland betyr skræling én enkelt person: Der det er langt mellom folk, er de skrælinger. Eksempelet på papirlappen fra 1970-tallet kom rett fra Rana: «Det va bære nån få skrælenga».

Mangfoldig prat

Andre steder i Norge mener folk at en skræling er skral eller stakkarslig.

Den tredje betydningen er ganske riktig fra norrønt, en betegnelse på grønlendere og urbefolkningen i Vinland.

Det er noe av det beste med Norsk Ordbok, synes Wikstrøm: Den viser den mangfoldige bruken av språket, ikke det språket noen få har bestemt er riktig.

Søk i Norsk Ordbok fra i til t.

Powered by Labrador CMS