Kort tid etter Mohammads død i 641 erobret muslimene det som i dag er Kairo og la under seg hele Egypt. Da hadde jødene bodd der lenge allerede. Og ikke bare der, men over hele Midtøsten og det sørlige middelhavsområdet – i Spania, Nord-Afrika, Levanten, Anatolia, Mesopotamia og på Den arabiske halvøya. Nå er det bare noen få igjen i Egypt, en håndfull individer tilbake, kanskje ti. Dermed er en lang, jødisk tilstedeværelse i det store arabiske landet over.

– Jødisk-arabisk språk, kultur og samfunn er et skattkammer i Midtøstens skjulte forhistorie, sier doktorgradsstipendiat Olav Gjertsen Ørum ved Institutt for kulturstudier og orientalske språk, UiO.

Arabisk morsmål

Olav Gjertsen Ørum har studert arabisk og hebraisk ved Universitetet i Oslo, og han har bodd både i Damaskus, Kairo og Jerusalem. Nå gransker han hvordan det arabiske språket har endret seg fra tidlig middelalder og fram til begynnelsen av 1900-tallet. Til det store arbeidet får han hjelp fra uventet hold – fra en gruppe jøder som levde i Ḥārit il-Yahūd, den jødiske bydelen i Kairo.

– Jødenes morsmål i Egypt var arabisk. Før araberne kom snakket de antakelig gammel-egyptiske språk, som koptisk. Etter hvert som araberne tok kontroll over byene, innførte de arabisk som offisielt språk. Også jødene i forsteder og på landsbygda ble etter hvert arabisert. Dette skjedde gjennom gradvis utflytting av arabisktalende fra byene, og gjennom den konstante strømmen av innflyttere til Egypt, deriblant beduiner fra Den arabiske halvøya.

• Les også denne saken i Apollon: Geistlig ytringsfrihet større før enn nå

Men – selv om jødene snakket og skrev arabisk, gjorde de noe annerledes enn alle andre: De skrev arabisk med hebraiske bokstaver. 

Dette gir språkforskeren en enestående mulighet:

– Jeg kan identifisere flere trekk ved språket enn jeg kan ved bare å lese konvensjonell arabisk. For eksempel kan jeg lettere identifisere dialekt og alternative måter å lese bestemte tekster på – som ordtak og vendinger, og innhold fra Bibelen og Koranen, forteller han.

Hvorfor brukte jødene hebraiske skrifttegn? Lingvisten sier det utelukkende skyldes religion. 

– Hebraisk, arabisk, latin? Skriftspråk har inntil nylig alltid blitt bestemt av religiøs tilhørighet. Jødenes hellige tekst er skrevet på hebraisk, derfor holdt jødene fast på de hebraiske bokstavene når de skrev arabisk, sier Ørum.

En skjult skatt

Tilbake til Ḥārit il-Yahūd, de trange smugene i gamlebyen i Kairo, til det som en gang het jødekvartalet. Eldgamle synagoger minner forbipasserende om Egypts tapte fortid. Ben Ezra-synagogen er en av dem, plassert på stedet der lille Moses ble funnet av en faraos datter, ifølge lokal folketro.

I denne synagogen, som i alle synagogene i Egypt, finnes det et hull i veggen oppunder mønet, under skråtaket. Her skjuler det seg et lagerrom, en geniza.

– Jødene har bestandig tatt vare på tekstene sine. Det er én viktig grunn til det: De fleste tekster ble, tradisjon tro, innledet med bism-illah al-raḥmān al-raḥīm «i Gud, den barmhjertige, den nåderikes navn». Samtidig var alle tekster som nevner Gud, sett på som hellige og måtte bevares. Selv lenge etter at en beskjed skrevet på en lapp, en huskontrakt eller et brev hadde tjent sin hensikt, var det likevel ikke lov å kaste dem. Etter hvert ble det bunkevis. Hva gjør en så når papirsøpla truer med å ta overhånd og opprydding sårt trengs? Jo, en hiver alt sammen opp i rommet oppunder taket, genizaen.

• Les også denne saken i Apollon: Store språkendringer i Europa

Gradvis skulle det gå opp for vestlige forskere hvilket enormt skattkammer som skjulte seg i Ben Ezra-synagogen i Kairo. For om lag hundre år siden ble omfanget klart: Hebraiske, arameiske og jødisk-arabiske manuskripter, fragmenter av hellige og sekulære skrifter helt fra år 870, så mange som 300 000. Samlingen, etter hvert kjent som Kairo-genizaen, skulle vise seg å være verdens største og rikeste samling av manuskripter fra middelalderen. Samlingen setter forskerne i stand til å rekonstruere den sosiale og økonomiske historien i Midtøsten og i middelhavsområdet.

– Mens det egyptiske storsamfunnet gikk gjennom skiftende tider, mens folk ryddet opp og vekk med det, har jødene tatt vare på svært mye og gjemt det bort i synagogene sine. Gjennom krig, sult og katastrofer har brev og fortellinger ligget trygt oppunder taket.

Et ærlig innblikk

I deler av middelalderen var de muslimske landene og den islamske sivilisasjonen verdens desiderte sentrum – vitenskapelig, politisk og militært, for ikke å glemme kulturelt og kunstnerisk. Enorm stolthet var knyttet til det å skrive korrekt arabisk, mer eller mindre slik det framkommer i Koranen. En ung muslim ville lære å skrive arabisk på en bestemt og fastlagt måte – og senere gjøre alt han kunne for ikke å bryte reglene.

Jødene i Egypt hadde forståelig nok ikke de samme forutsetningene for å lære, og heller ikke den samme interessen for det konvensjonelle, klassiske arabiske språket – lykkeligvis for Olav Gjertsen Ørum og forskerkollegene i dag.

– Jødiske barn lærte å skrive arabisk på sin måte i synagogen og var ikke underlagt de samme strenge, grammatiske reglene som muslimske barn. De kunne i mye større grad bare ‘skrive i vei’ – og da ble det arabisk mer slik de oppfattet det og brukte det i sin samtid.

Når rettskrivingsnormen var så sterk i klassisk arabisk, gikk noe tapt på veien, mener forskeren.

– Uregelmessigheter, grums og skrivefeil forsvant ut av arabisk litteratur og historieskriving fordi den slags fortløpende ble korrigert. Det samme skjedde med lokale dialekter og sosiolekter. Dermed forsvant også viktige deler av arabisk språk og kultur ut av historien.

• Les også denne saken i Apollon: Flerspråklige har fordeler – gjennom hele livet

Det jødisk-arabiske materialet Ørum studerer, er ikke ordnet og pusset på samme måte som det arabiske tekster er. Manuskriptene hans gjengir langt på vei et muntlig språk, og gir et enestående og interessant perspektiv på det arabiske språket, framholder forskeren.

– Her trer det dagligdagse språket fram, arabisk slik det ble snakket av jødene og folk flest – med utstrakt bruk av ikke-standardiserte, arabiske språkformer. Det gir oss et rikere og ærligere blikk på samfunnet.

Ørum studerer noen av de nyeste tekstene fra samlingen, skrevet på 1800- og 1900-tallet.

– Selv om tekstene er relativt nye, kan jeg likevel bruke dem til å identifisere språktrekk som er opp til 1200 år gamle – nettopp fordi jødene ikke har bestrebet seg på å følge med i utviklingen av standardarabisk, påpeker Ørum.

Leter etter feilene

Manuskriptene er ganske skrøpelige og dårlig skrevet.

– Desto bedre for meg. For jeg leter jo nettopp etter feilene, etter steder der et ord eller en setning er blitt klusset ut, eller der det er avvik fra arabisk «bokmål»: Se her, ja – her bruker han vokaltegn i et ord fra dialekten sin, istedenfor å skrive etter de klassiske konvensjonene.

Det den unge språkforskeren på Blindern holder på med, er intet mindre enn avansert rekonstruksjon av et språk.

– Jeg identifiserer språktrekk som verken tilhører klassisk arabisk eller den arabiske dialekten som vi kjenner fra Egypt i dag. Når jeg oppdager noe som verken er det ene eller det andre, klassifiserer jeg det som ikke-standard språk. Da er utfordringen å finne ut hvor det bestemte språktrekket kommer fra.

Ørum sonderer grammatikkene som finnes av ulike språk til ulike tider i de områdene der forfedrene stammer fra – både forfedrene til jødene og forfedrene til muslimene som de har levd, og tidvis migrert sammen med.

Men forskningsarbeidet hans omfatter mer enn det rent språklige.

– Gjennom å studere språket, trer en hel verden fram. Jeg kan si noe om hvordan samfunnene var bygd opp, hvem som gjorde forretninger med hvem, hvordan nære forhold mellom mennesker var. Og ikke minst kan jeg si noe om relasjonene mellom jøder og muslimer opp gjennom historien.

Nesten identisk mytologi

Materialet Ørum jobber med, er hovedsakelig folkefortellinger om profetene, og inneholder kjente bibel- og koranhistorier. Selv om fortellingene kan sies å representere en stor del av den jødisk-arabiske og den jødisk-islamske tradisjonen, er de skrevet av en bestemt gruppe jøder i Egypt, nemlig karaittene. Dette er en liten gruppe innen jødedommen som følger et mer bokstavtro levesett enn andre jøder.

– Materialet mitt viser et sammensurium og mangfold av historier og tekster som florerte i middelalderens arabiske verden – blant annet historiene om Abraham, Josef, Isak og Salomon. Det spesielt interessante med disse historiene, er at de flørter med og har sine paralleller i muslimsk litteratur. Men påvirkningen går ikke bare én vei: De samme historiene ble i sin tid adoptert av muslimer som lærte fra dem som hadde kjennskap til jødiske skrifter.

Ørum viser til et bokverk i fem bind som han har stående i hyllene på kontoret sitt – en samling med arabiske fortellinger, skrevet av en arabisk, religiøs lærd.

– Det interessante er at vi kan finne nesten identiske jødiske fortellinger som stammer fra tiden både før og etter framveksten av islam. Det viser at historiene har gått på folkemunne. Innflytelsen til og aksepten av islamsk religion og kultur blant de arabiske jødene var i perioder sterk. Når jeg ser på folkefortellingene, er det tydelig hvor påvirket de er av muslimske tradisjoner. Kryssreferansene mellom religionene er mange, og skillet mellom dem mildt sagt utydelig, framholder Ørum.

Materialet viser også alternative måter å lese bestemte tekster på. For eksempel: Innen islam finnes det forskjellige retninger, og innenfor dem igjen er det ulike måter å lese vers fra Koranen på.

– Da er det interessant å se hvem som leser på hvilken måte. Med disse jødiske kildene kan vi få vite måten jødene leste disse versene og denne liturgien på. Og kanskje kan de også si oss noe om hvordan de muslimske naboene deres leste og forstod de samme tekstene?

Andalusia og Jemen

Olav Gjertsen Ørum forsøker å finne ut hvor de ulike språktrekkene i det jødisk-arabiske materialet kommer fra. Da hjelper det ikke alltid å lete i gamle grammatikkbøker.

– Jeg må følge migrasjonsmønstre til arabiske folk som har bosatt seg forskjellige steder i Midtøsten. Da vet jeg hvor jeg skal begynne å lete etter opprinnelsen til språktrekkene.

I tekstene jeg studerer, registrerer jeg stadig at folk bruker vokaltegn i et ord fra dialekten sin, istedenfor å skrive i tråd med konvensjonene. Da kan jeg, for eksempel fort se at han tilhører en bestemt synagoge i Kairo. Og så viser denne synagogen seg å ha uvanlig sterk tilknytning til det jødiske samfunnet som levde under muslimsk herredømme i Andalusia, Spania.

Gjennom å kombinere lingvistikk med historieskriving, kan begge fagfelt tilføres noe nytt. Det ene kan bekrefte det andre, og begge kan bekrefte det tredje. Det er sånn jeg jobber. Det er ikke til å legge skjul på at gener og språkutvikling går hånd i hånd. Demografi og forflytning av mennesker er det som forandrer språk aller mest, slår Ørum fast.

– Jeg konsentrerer meg om noen utvalgte områder og prøver å bevise hvordan disse har hatt innflytelse på egyptisk dialekt.

Språkforskeren ønsker svar på hvilke arabiske stammer og hvilke arabiske grupper som opprinnelig bosatte seg i de ulike muslimske landene. Samtidig vil han vise at jødisk-arabisk materiale langt på vei gjør et slikt studie mulig, sammenliknet med den tradisjonelle dialektologiforskningen innenfor arabisk.

– Hvilke kalifer og religiøse ledere hadde innflytelse? I hvilken retning orienterte datidens egyptere seg på det kulturelle plan, mot Bagdad i øst eller Cordoba i vest? Svært mye av mitt materiale, om ikke alt, peker mot det siste.

Cordoba, Toledo og Sevilla

Da muslimene invaderte Spania på 700-tallet, hadde jødene i lang tid blitt undertrykt av de nordspanske kongedømmene. Da muslimene kom, fikk de hjelp av jødene. Taktikken var slik: Når muslimene hadde vunnet slaget om en by, samlet den muslimske hærføreren alle de jødiske innbyggerne i den aktuelle provinsen bak byens murer og satte dem til å administrere. Slik gikk de fra by til by, fra provins til provins, og engasjerte misfornøyde og undertrykte jøder. Muslimene frigjorde på mange måter de spanske jødene. Nå fikk de praktisere sin religion, de ble ikke tvangskonvertert, de ble frie menn. Til gjengjeld skal de spanske jødene ha vært ekstremt lojale mot muslimene.

Forholdet mellom de to skulle resultere i åtte hundre sammenhengende år med muslimsk-arabisk og jødisk-arabisk innflytelse i Spania.

– Ikke overraskende identifiserer jeg en betydelig utvandring av mennesker fra Spania og inn i Nord-Afrika og Egypt – særlig etter den spanske inkvisisjonen som ble innledet på 1400-tallet. Folkevandringene har påvirket språket til de egyptiske jødene i så stor grad at det skinner igjennom i mine tekster. Jeg finner igjen trekk ved uttalen som stammer fra byer i Spania – fra Cordoba, Toledo og Sevilla. Det mener jeg også tilfellet for mye av språkutviklingen i «muslimsk» egyptisk arabisk, men det er dessverre vanskeligere å bevise.

Som vi vet, er det er ikke nødvendigvis mulig å lese uttale ut fra en hvilken som helst arabisk tekst. Men er en heldig og finner noen slurvete jødisk-arabiske skribenter, er det ofte at de har skrevet på sin dialekt, med sine lyder og språkfeil.

– På denne måte har jeg ikke bare funnet språktrekk fra Spania, men også fra det antikke Jemen. Jo mer jeg leser om de jemenittiske stammenes deltakelse under den islamske erobringen, ekspansjonen og bosettingen av det som i dag er Egypt, Nord-Afrika og Spania, jo mer ser jeg hvilken historisk rolle jemenittene har spilt for utviklingen av islam i sin tidligste fase – for profeten Muhammed, og for arabisk språkhistorie.

Klassesamfunn

Så trer et viktig spørsmål fram – om forholdet mellom jøder og muslimer i Egypt: snakket jødiske og muslimske arabere den samme dialekten? Eller snakket de forskjellige dialekter? Kan svaret si oss noe om Egypt som klassesamfunn?

– Jeg identifiserer en utvandring fra Spania og inn i Nord-Afrika og Egypt. Det har påvirket språket til de egyptiske jødene i så stor grad at det skinner igjennom i mine tekster. Jeg finner igjen trekk ved uttalen som stammer fra byer i Spania – fra Cordoba, Toledo og Sevilla. Dette mener jeg også er tilfellet for mye av språkutviklingen i ‘muslimsk’ egyptisk-arabisk, men det er dessverre vanskeligere å bevise.

– Det er, som vi nå vet, ikke nødvendigvis mulig å lese uttale ut fra en hvilken som helst arabisk tekst. Men er en heldig og finner noen slurvete jødisk-arabiske skribenter, er det ofte at de har skrevet på sin dialekt, med sine lyder og språkfeil. På denne måten har jeg ikke bare funnet språktrekk fra Spania, men også fra noen nordafrikanske land og fra Jemen. 

Så er det store spørsmålet: snakket jødiske og muslimske arabere den samme dialekten? Eller snakket de forskjellige dialekter? Svaret kan si oss viktige ting om forholdet mellom de to, og også om Egypt som klassesamfunn.

– Mye tyder på at de snakket den samme egyptiske dialekten av arabisk, og at klasseskillene ikke hadde med religion eller etnisitet å gjøre. Det var heller snakk om det vi kan kalle profesjonelle skillelinjer. Hva du arbeidet med, avgjorde. En skomaker, enten han var jøde, muslim eller kristen, hadde samme dialekt som andre skomakere. Mens jurister og andre utdannede og lærde, uansett religiøs tilhørighet, hadde samme dialekt. Slik sier det noe om klassesystemet i Egypt, påpeker Ørum.

Alle holdt slaver

Olav Gjertsen Ørum minner om at Bokens tre folk – jøder, kristne og muslimer – alle var å regne for herrefolk.

– Jeg legger merke til at enkelte er svært opptatt av å gjøre rede for, enten hvor inkluderende muslimer var vis-a-vis sine jødiske naboer eller hvor undertrykkende de var. Det er mye interessant her. Men dersom en virkelig vil utforske ulikheter og forskjellsbehandling i middelalderens muslimske samfunn, bør en heller se på slavene som både muslimer, jøder og kristne holdt, slaver fra nord i Europa og sørover i Afrika. Da kan vi snakke om undertrykking. Men akkurat dét er det dessverre få kilder som beskriver i detalj og få som har skrevet om.

Historiebøkene kan nok glorifisere fortiden i noen grad, mener Ørum, for det har vært utallige tilfeller av forfølgelse – gjennom alle tider.

– Likevel er det grunn til å si at forholdet mellom de tre religionene i hovedsak har vært godt. Manuskriptene fra Kairo-genizaen viser hvor nært jøder og muslimer stod hverandre religiøst, kulturelt og språklig.

«Sære» kilder

Den unge språkforskeren mener han har vært heldig med manuskriptene han har funnet, noen har han kommet over ved ren og skjær tilfeldighet.

– Svarene vi leter etter, er ofte å finne på de mest bortgjemte og utenkelige steder. Jeg har gått inn for å finne så autentiske og, om du vil, «sære» primærkilder som overhodet mulig. For det er ofte de små detaljene – gjerne de som tilhører minoriteten – som kan fortelle oss mest om språket og kulturen til folk flest.

Denne saken ble først publisert i Apollon.