Inne i de store, svenske skogene levde runene lenge videre, sammen med et helt eget språk – elvdalsk – som er en skattkiste for språkforskere. Fremdeles bruker folk i Älvdalen dette språket. Denne uken har mange skrevet om det, ettersom det arrangeres en konferanse om elvdalsk ved Københavns Universitet.

– Älvdalen er virkelig noe helt spesielt. For det første fordi man snakker et unikt språk, men også fordi man brukte runer for bare 100 år siden. Det er rett og slett fascinerende, sier Michael Lerche Nielsen, som er førsteamanuensis ved Nordisk Forskningsinstitut ved Københavns Universitet. Han holdt foredrag om runene fra Älvdalen på konferansen.

Forsvant på 1400-tallet

I Norden var runer det dominerende skriftspråket før kristendommen gjorde sitt inntog på 800–900-tallet. Kristendommen tok med seg det latinske alfabetet vi bruker i dag.

Runene forsvant i løpet av 1400-tallet – men ikke i Älvdalen. Den svenske språkforskeren Henrik Rosenkvist har funnet et brev fra 1906 som delvis er skrevet med runer.

– Dette er trolig den siste bruken av runer i Norden. Det er helt eksepsjonelt, sier Rosenkvist, som forsker på det unike språket i Älvdalen.

Michael Lerche Nielsen er enig.

– Bruken av runer forsvant i løpet av 1400-tallet. Det er enkelte områder på Gotland og Island hvor tradisjonen fortsatte til 1600-tallet, forteller han.

Runebeskjeder på pinner

Ifølge Michael Lerche Nielsen blir runene i Älvdalen som oftest funnet på hus, møbler og lignende. De ble også risset inn på trepinner, som ble sendt som beskjeder mellom gårdene i området. Dette er ikke ulikt runepraksisen vi ser fra Norge i århundrene før og etter 1000.

• Les mer: Løser vikingenes runekoder

– De som passet kuene, kunne også skrive beskjeder til hverandre med runer, forteller Nielsen.

Han peker på at området er isolert fra resten av Sverige av fjell, skoger og sjøer.

– Älvdalen ligger langt inne i de svenske skogene og fjellene. Man kan seile dit på Dalälven, men det er en reise på 100 kilometer og har tidligere vært en stor ekspedisjon. Derfor har de bevart denne kulturen, forteller forskeren.

– Folk i Älvdalen er litt konservative, på en god måte. De holdt seg mye for seg selv, sier Henrik Rosenkvist.

– Frem til midten av 1800-tallet var det mange barn som ikke ble sendt på skolen. Da de begynte med det, døde bruken av runene ut.

Ikke som vikingrunene

Runene i Älvdalen – kjent som dalrunene – har flere særtrekk, forteller Michael Lerche Nielsen.

– I vikingtiden var det bare 16 forskjellige runetegn. Det er selvfølgelig færre enn bokstavene i det latinske alfabetet. I Älvdalen introduserte man nye runer – eller så lånte man bokstaver fra det latinske alfabetet. Runene har hatt et fascinerende etterliv i Älvdalen, forteller Michael Lerche Nielsen.

Vikingtiden skrev bokstaven «i» med en loddrett strek, men folk i Älvdalen begynte etter hvert å sette en prikk over den.

– Det er en klar påvirkning fra de latinske bokstavene, fastslår Nielsen.

I videoen kan du høre den svenske førsteamanuensen Yair Sapir snakke elvdalsk. (Video: Københavns Universitet)

Ny interesse

Dalrunene har vært kjent i den lærde verden helt siden den svenske språkforskeren Johannes Bureus ga en berømt runetavle til den svenske kongen i 1599.

De er også beskrevet i Nordisk Kulturs bind om runer fra 1933, men ellers har det vært smått med interessen, forteller Nielsen.

Det samme gjelder interessen for det lokale språket, elvdalsk, som forskerne først for alvor oppdaget for 10–15 år siden.

Sverige har ikke anerkjent elvdalsk som et offisielt språk, men språkforskere mener det er mer enn en dialekt, forteller Henrik Rosenkvist.

– Det lyder litt som en blanding mellom færøysk og islandsk, forteller Henrik Rosenkvist, som forsker på elvdalsk ved Institutionen för svenska språket ved Göteborgs Universitet. Den som ikke snakker noe annet språk enn svensk, forstår ikke elvdalsk.

Forfedrenes språk

For språkhistorikere er elvdalsk spesielt interessant fordi det kan gi et innblikk i hvordan våre nordiske forfedre snakket.

– Elvdalsk er en sann skattkiste for oss språkforskere. Det er på visse områder veldig konservativt. Dermed kan vi få et innblikk i språklige trekk som ellers har forsvunnet i de andre nordiske språkene, konstaterer postdoktor Bjarne Simmelkjær Sandgaard Hansen i en pressemelding fra Københavns Universitet.

Forskerne understreker også at elvdalsk har utviklet seg siden vikingtiden. Det har fått flere nye og interessante trekk.

– Elvdalsk har trekk som er unike. Det er ikke bare en dypfryser, men også et drivhus, understreker Henrik Rosenkvist.

Lav status

I dag brukes elvdalsk av under 2500 personer, og det har lenge vært under sterkt press fra rikssvensk. På skolen fikk ikke elevene snakke sitt eget språk.

– På 70-tallet ble man slått hvis man snakket elvdalsk. Det ble forbundet med skam, og mange foreldre ville ikke lære det til barna sine, sier Rosenkvist.

– Men det har endret seg i løpet av de siste 15–20 årene. Nå er mange stolte av språket sitt. De blir organisert kurs og skrevet bøker. Folk forsøker å holde språket i live.

Kjemper for anerkjennelse

I 2005 ble det for første gang presentert et standardisert skriftspråk for elvdalsk, og foreningen Ulum Dalska («Vi skal snakke elvdalsk») kjemper for å få det anerkjent som offisielt regionalspråk i Sverige – og for å få det innført i skolene.

– Elvdalsk lever opp til alle kriterier for et selvstendig språk, og vi prøver å få regjeringen til å anerkjenne det som et minoritetsspråk.

– Europarådet har bedt Sverige om å vurdere saken, men det skjer ikke noe. Jeg tror det henger sammen med at elvdalsk kommer fra et veldig tradisjonelt landområde, hvor landbefolkningen er fattig og ikke har så stor innflytelse. Det er ingen interesse for elvdalsk blant folk i byene og i eliten, sier Rosenkvist.

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.