Vi har vel alle bekreftet det andre sier gjennom flittig å komme med lyder som «mhm», og «jah» på innpust.

Disse lydene er viktigere enn man skulle tro, mener Mattias Heldner, professor i fonetikk ved Stockholms universitet.

– Vi bruker lydene for å vise at vi henger med og at budskapet til den vi prater med har kommet fram. Det skaper et felles grunnlag i samtalen, sier Heldner til forskning.no.

Dette er særlig viktig når man snakker sammen på telefon. Da er det vanskelig å vite om det man sier når fram.

Heldner har ledet prosjektet Samtalens prosodi, som ble avsluttet i fjor. Prosodi er læren om rytme og melodi i språket. Melodi og rytme er så viktig for kommunikasjonen at barn lærer det før de lærer å snakke med ord, ifølge forskerne.

Vi hummer

De fleste språk har lyder som gjør at samtalen flyter lettere, forklarer Heldner.

Noen står i ordboka, som «OK» og «jaha», andre er bare lyder.

– På svensk finnes det mange lyder som høres ut som «ja». Noen uttaler man med åpen munn, som «aa», eller «jaa». Andre med lukket munn, som «mmm», sier han.

Humming, kaller Heldner det når vi sier «mmm» eller «mhm» i en samtale.

– Kanskje burde «mmm» finnes i ordboka. Det har jo en viktig funksjon i samtalen, sier Heldner.

Sammen med kolleger har Heldner analysert 120 svenske samtaler à 30 minutter for å se nærmere på hvordan lydene brukes.

Forskerne har merket at samtalepartnerne har en tendens til å etterligne den som snakker, man hummer i samme toneleie.

De har også sett at hummingen oppstår som et samspill mellom samtalepartnerne.

De svenske forskerne har undersøkt hvor lenge man venter på hummingen.

– Den som snakker gir plass til humming ved å bli stille en liten stund, sier Heldner.

– Venter på den som ikke forstår

Men lytteren i samtalen vet allerede før pausen hva som kommer. At det er tid for humming.

– Melodien stiger i den siste stavelsen før man blir stille. Man søker også ofte øyekontakt med den man prater med, sier Heldner.

• Les også: Hvordan snakker legen og pasienten sammen?

Dette er ikke Jan Svennevig helt enig i. Han er professor i språklig kommunikasjon ved Universitetet i Oslo.

– Som regel venter man ikke på hummingen, den kommer ofte mens noen snakker. Den som snakker venter bare når han tror den andre ikke forstår, for å forsikre seg om at beskjeden er mottatt, sier han til forskning.no.

Norske varianter

Vi har mange slike lyder på norsk også, forteller Jan Svennevig. Han kaller dem tilbakemeldingssignaler.

– Vi trenger rett og slett å si «mhm» når den andre forteller noe over lengre tid, for å signalisere at den andre kan fortsette, sier Svennevig til forskning.no.

• Les også: Slik lærer du babyen flere ord raskere

Det mener også hans kollega Hanne Gram Simonsen, lingvistikkprofessor ved Universitetet i Oslo.

– Jeg tror disse lydene er helt nødvendige. Vi er blitt så vant til å ha dem med at vi blir urolige hvis de ikke er der, sier Simonsen til forskning.no.

«Jah» ikke særnorsk

Det er ulike varianter av «mhm» og «ja» som er limet i norske samtaler også.

De kan sies på mange måter, spørrende, hevdende eller bekreftende, og signaliserer følelser og holdninger.

Svennevig forteller at den karakteristiske «jah» på innpust ikke er så norsk som mange tror.

– Den finnes i hele Norden, finnene bruker den kanskje mest. Men det er nokså spesielt, det er ikke mange språk i verden hvor man snakker på innpust. Man får mindre kraft i lyden da, sier Svennevig.

– «Ja» på innpust regnes som en svakere bekreftelse, det er ikke noe man svarer på spørsmål som «Vil du gifte deg med meg?».

Svennevig har ikke undersøkt lydenes funksjon, i det hele tatt er det forsket mye mindre på dette i Norge enn i Sverige.

Men småord som «OK» og «akkurat» er også en måte å gi tilbakemeldinger på i samtalen. Svennevig har studert «ikke sant».

– Det siste tiåret har man begynt å bruke det som et bekreftende svar. Man sier «ja», men også noe mer: At man har uavhengige grunner for å mene noe, sier han.

– For eksempel om jeg forteller hvor dyrt det er å skaffe seg en stor tatovering, og du svarer at det er mye penger. Da kan jeg bekrefte gjennom å si «ikke sant» at det du sa var i tråd med det jeg tidligere sa.

Nøler for å holde på ordet

Tilbakemeldingssignaler må ikke være bekreftende, forklarer Svennevig, de sier bare noe om hvordan kommunikasjonen går. Får du et «hæ?», går den ikke så bra.

Det finnes også signaler for å holde på ordet, hvis du ikke har lyst til å gi det fra deg. Da kan du nøle gjennom å si «øøh» eller «eeh». Men det er ikke tilbakemeldinger.

Lydene må ikke brukes feil. De skal egentlig ikke legges merke til. Dersom lyden avviker fra tonen i samtalen, eller kommer på et feil tidspunkt, forstyrrer det samtalen.

– Den som hummer feil kan oppfattes som en plageånd, eller som en maskin, sier den svenske forskeren Heldner.

Vil lage menneskelig robot

Fintfølelsen er nettopp noe av det som skiller en maskin fra en samtalepartner av kjøtt og blod.

Målet med forskningen til Heldner er å skape en datamaskin som kan snakke med oss på en menneskelig måte. Men det er ikke mulig uten å få med seg alle nyansene i en vanlig konversasjon.

– Det er veldig langt fram til at datamaskiner forstår like mye som mennesker. Men vi kan få dem til å oppføre seg som om de forstår, sier Heldner.

• Les også: Sosiale roboter i støpeskjeen

Datamaskinene snakker allerede til oss i dataspill og kundeservice. Heldner tror litt humming på rett sted vil gjøre det lettere å føre en samtale med dem.

Servicetelefoner vil kanskje kunne samle bedre informasjon dersom datamaskinen stiller åpne spørsmål og lar kunden fortelle, og følger opp med «mhm».

Nå vil Heldner og kollegene forske videre på alt det usagte i samtalen, nærmere bestemt det som skjer i en samtale ansikt til ansikt. Det gjelder for eksempel blikkretninger, hodebevegelser, ansiktsuttrykk og hvordan man puster. Det kan nok bli enda vanskeligere å lage en maskin som mestrer den type samtaler.