– Det va bære nån få skrælenga, svarte studenten Solveig Wikstrøm fra Rana i Nordland, da hun ble spurt om hvor mange som hadde vært på forelesning.

Wikstrøm, som senere skulle bli redaktør for Norsk Ordbok, mente at det var glissent på benkeradene.

Men den som hadde stilt henne spørsmålet var språkviter med norrønt som spesialitet, og påpekte straks at hun hadde brukt ordet feil. En skræling var nemlig det vikingene kalte de innfødte på Grønland og i Vinland, uvisst av hvilken grunn.

– Det var pinlig, jeg følte meg litt dum, forteller Wikstrøm.

• Les mer: Dialekta som forsvant

Dårlig selvtillit

Hun fikk dårlig selvtillit når det gjaldt dialektordet, og sluttet å bruke det.

Men da hun 15 år seinere tok jobb som en av flere redaktører for Norsk Ordbok, fikk hun revansj:

Nettopp «skræling» dukket opp i bunken av ord hun skulle arbeide med. På de små, innsamlede lappene som beskriver bruken av ord rundt omkring i landet, fant hun tilbake til røttene.

• Les mer: Gjev i og innpåsliten på

Nå har hun sirlig ført inn i ordboka at i Rana og på Helgeland betyr skræling én enkelt person: Der det er langt mellom folk, er de skrælinger. Eksempelet på papirlappen fra 1970-tallet kom rett fra Rana: «Det va bære nån få skrælenga».

Mangfoldig prat

Andre steder i Norge mener folk at en skræling er skral eller stakkarslig.

Den tredje betydningen er ganske riktig fra norrønt, en betegnelse på grønlendere og urbefolkningen i Vinland.

Det er noe av det beste med Norsk Ordbok, synes Wikstrøm: Den viser den mangfoldige bruken av språket, ikke det språket noen få har bestemt er riktig.

Søk i Norsk Ordbok fra i til t.