1200-tallet innleder noen turbulente århundrer i Frankrike – språklig sett. På 1500-tallet fullføres grunnleggende strukturelle språkendringer.

I min forskning har jeg i stor grad sett på det franske språket på 1100-tallet. Det er vanskelig å finne nok kilder til språket før 1100-tallet, derfor gir dette århundret oss innsikt i hvordan det eldste franske språket var.

Allerede da var språket i endring, og fra 1200-tallet skyter endringene fart. På noen få århundrer endret språket seg til det nær ugjenkjennelige.

Gammelfransk minner om norsk

Det aller eldste gammelfranske språket har en struktur som kan minne om norsk.

Verbet står på andreplass i setningen, et fenomen som kalles V2. Førsteplassen i setningen kan fylles av et subjekt («jeg kom for sent») eller av et annet setningsledd («i dag kom jeg for sent»). Dette systemet eroderer og forsvinner, og man får strukturen man kjenner igjen fra moderne fransk («i dag jeg kom for sent»).

Samtidig med at V2 forsvinner, blir en rekke andre konstruksjoner borte. Alt sammen er manifestasjoner av dypereliggende språklige endringer.

Jeg har nettopp forsvart min avhandling om spørresetninger i fransk, hvor jeg har sett på språkstrukturene fra 1100-tallet frem til i dag. Også her kan mange endringer knyttes opp mot strukturelle endringer mot slutten av middelalderen.

Spørresetningene har vært overraskende stabile fra 1500-tallet og fremover. Mens det er skarpe skiller mellom engelsk fra Shakespeares tid og engelsk av i dag, kan man ikke finne lignende forskjeller i fransk. Riktignok er varianten quoi i ferd med å erstatte que (begge betyr «hva») i en setning som «je ne sais pas que faire» («jeg vet ikke hva jeg skal gjøre»), men det er en overflatisk endring.

En franskmann kan nok relativt trygt ta en tidsmaskin tilbake til klassisismen uten medbrakt tolk.

Usikker forskerframtid

Fremtiden som forsker er høyst usikker, men jeg har et ønske om å fortsette å se på språkendringene i fransk.

Det som interesserer meg mest for øyeblikket, er klitika, det vil si de svake personlige pronomenene (je (jeg) , me (meg) , il (han) osv.). Disse kan aldri skilles fra verbet, de kan ikke ha trykk, og de står i en helt fast rekkefølge.

For dem som skal lære fransk, er det ofte en stor utfordring å lære rekkefølgen av disse pronomenene. Det som er interessant å se, er at systemet var mye greiere i gammelfransk. Vanligvis ser vi at språket gjør kompliserte strukturer enklere, men her har altså fransk gått i motsatt retning.

Språkhistorie har interessert meg siden jeg var barn, og det har vært helt naturlig å velge dette som forskningsfelt. Samtidig er jeg opptatt av at språkforskere må våge å fremsette konkrete, falsifiserbare hypoteser slik at det vi driver med, ikke bare er rent deskriptivt arbeid.

Mitt teoretiske rammeverk er den generative syntaksen slik den er utviklet av Noam Chomsky og hans etterfølgere. Hovedtanken er at det menneskelige språk er knyttet til et «språkorgan» i hjernen, og at all endring følgelig er begrenset.

Å studere endringer i språk kan dermed være med på å finne mer kunnskap om hva vår medfødte språkevne faktisk består av.