Tenk over følgende frustrerende faktum:

Det første en stakkar blir belemret med i møte med et nytt europeisk språk er et vanvittig virvar av uregelmessige verb.

Disse unormale verbene utgjør faktisk bare noen få prosent av handlingsorda i språket, men likevel har nesten alle de viktigste og mest brukte verbene en uregelmessig bøyningsform.

Hvorfor?

Amerikanske forskere mener at uregelmessige verb i språket rett og slett er utsatt for et sterkt evolusjonspress, akkurat som levende skapninger.

Evolusjonspresset prøver hele tida å dytte de unormale bøyningsformene inn i den normale regelmessige formen, slik at verbene bøyes som “to talk” på engelsk, eller “å snakke” på norsk:

talk - talked - talked
snakke - snakket - har snakket

Men noen ord er mer motstandsdyktige enn andre, og har forblitt like uregelmessige opp igjennom hundrevis av år. Disse standhaftige verbene er nærmest uten unntak ord som brukes mye.

Nå har forskere fra Program for Evolutionary Dynamics ved Harvard University undersøkt den tilsynelatende klare sammenhengen mellom hvor ofte uregelmessige verb blir brukt, og hvor stor risiko de har for å bli regelmessige.

Resultatet er intet mindre enn en matematisk formel som sier at et uregelmessig verb som benyttes 100 ganger sjeldnere enn et annet, vil bli regelmessig på ti ganger kortere tid.

Forskerne tror fenomenet rett og slett skyldes at folk fortere glemmer bøyningen av ord som brukes lite, og at feil og endringer dermed lettere sniker seg inn. De vanligste orda sitter derimot som støpt, uansett hvor uregelmessige de er.

Også i Norge

Forskergruppa på Harvard har bare undersøkt det engelske språket. Men språkforsker Arne Torp fra Institutt for lingvistiske og nordiske studium ved Universitetet i Oslo mener det er svært sannsynlig at konklusjonene i prinsippet også gjelder for norske verb.

- Det er godt kjent at nettopp de mest frekvente orda i språket oftere er uregelmessige enn ord som er sjeldne eller mindre vanlige, sier han.

Alle de 22 vanligste norske verbene har en uregelmessig bøyning.

- I de mest frekvente verbene er det nærmest ingen grenser for hvilke uregelmessigheter vi godtar, sier Torp.

Ord som “å være” eller “å gå” har en så lite forutsigbar bøyning at man rett og slett bare må pugge den ord for ord.

- For ikke å snakke om ordet “å bli”, som bøyes “å bli - blir - vart - har vorte” i mange norske dialekter. Her har man faktisk blandet sammen former av verbet bli, som stammer fra tysk, med former av verte, som kommer fra norrønt, forteller Torp.

Kortere og mer uregelmessig

- Når det gjelder svært vanlige verb, har vi til og med noen svært sjeldne eksempler på at en regelmessig bøyning har gått over til å bli uregelmessig, sier Torp.

- “Å legge” hadde forholdsvis regelmessig bøyning på norrønt: “leggja - leggr - lagdi - hefir lagt”.

- I dag er “lagdi” blitt til “la”, forteller Torp, som mener det er en tendens til at både verb og andre ord som er flittig i bruk, blir kortere med tida.

Uregelmessige verb som brukes sjeldnere, vil derimot ofte gå mot en regelmessig framtid, og da blir formene samtidig gjerne lengre.

- Vi har mange eksempler på ord som i dag har fått en regelmessig bøyning. “Å lese” er et godt eksempel - den eldre fortidsformen “las” er enstavet, mens den yngre formen “leste” er tostavet.

Torp har også noen forslag til andre uregelmessige verb som ligger tynt an i dagens språk.

- En god del mennesker bøyer “å bære” og ” å skjære” som “bærte” og “skjærte” i fortid. Dette er ikke godkjente bøyningsformer i dag, men kan kanskje bli det.

Dermed er det altså ikke helt umulig å tenke seg at våre etterkommere kan si at de “syngte mens de bærte ved”, mens det er atskillig mindre sannsynlig at de vil påstå at de “gådde til jobben”.

Første språkformel

For det engelske språket ser det altså ut til at dette er formelen for hvor fort det enkelte verb blir regelmessig:

Halveringstida for et uregelmessig verb er lik kvadratrota av hvor hyppig det blir brukt.

Og selv om sammenhengen ikke er spesielt overraskende, representerer funnet noe helt nytt innen språkforskningen.

- Før ble språk ansett for å være for rotete og vanskelige systemer til at man kunne gjøre matematiske studier av dem. Men nå har vi lykkes i å tallfeste et aspekt ved måten språket forandrer seg og utvikler seg, sier Jean-Baptiste Michel fra Harvard i ei pressemelding.

Han får støtte av kollega Erez Lieberman.

- Vi målte noe som ingen egentlig trodde kunne måles, og fikk et slående og vakkert resultat.

Hele resultatet ble publisert i siste nummer av Nature.

Bøyningene som forsvant

For å komme fram til formelen fulgte forskergruppa 177 uregelmessige verb i tekster fra 800-tallet og opp til våre dager.

I de tidligste tekstene var alle verbene uregelmessige, og hørte til under ulike bøyningsregler. Den gangen passet en fjerdedel av alle verb inn under slike alternative grupper.

Men etter hvert bukket flere av bøyningsgruppene under for den mest vanlige regelmessige bøyningsformen.

På 1500-tallet var 145 av verbene fremdeles uregelmessige, og i dag er bare 98 igjen. Resten har blitt regelmessige, som verbet “help”. Det bøyes i dag “helped”, i stedet for det opprinnelige “holp”.

Men de noe underlige bøyningsformene til “to be”, “to have”, “to do”, “to go”, “to say” og en hel del andre hyppig brukte ord lever altså i beste velgående.

Ifølge den nyfunne formelen vil nettopp de mest brukte orda som “to be” eller “to think” - altså å være eller å tenke - ha en halveringstid på titusenvis av år, og i praksis antageligvis aldri endre seg.

Og siden akkurat disse er de vanligste og mest nødvendige verbene i språket, vil de altså med stor sannsynlighet fortsette å forpeste livet til nye språkstudenter i all framtid.

Referanse:

E. Lieberman, J. B. Michel1, J. Jackson, T. Tang & M. A. Nowak, Quantifying the evolutionary dynamics of language, Nature, vol. 449, 11. oktober 2007, s 713-716.