Uten støtten som Dag Trygve Truslew Haug fikk som «Yngre fremragende forsker» (YFF), ville han ikke kunnet ta i bruk moderne teknologi for å analysere døde språk. Uten støtten som Christine Meklenborg Salvesen har fått for å finne ut hvorfor ordstillingen er som den er i germanske språk, så er hun redd det ville ha vært slutten på den akademiske karrieren.

450 millioner

Salvesen er en av 64 forskere som har fått tilsammen 450 millioner kroner til prosjektene sine.

42 av dem får penger gjennom Fellesløftet, der universitetene og Forskningsrådet får 300 millioner kroner over tre år. De siste 22 unge forskertalentene får støtte gjennom Forskningsrådets ordinære budsjett til Fripro (fri prosjektstøtte).
– Jeg er veldig takknemlig, sier Christine Meklenborg Salvesen. Ikke minst er hun glad for at hun kan bli betraktet som et ungt talent selv om hun har passert 40. Permisjonene som trebarnsmoren har tatt, trekkes nemlig fra alderen.

– Et viktig signal om at akademia skal være også for den som har familie, sier hun.

Hvorfor er verbet der det er?

Postdoktor Salvesen får sju millioner kroner til prosjektet sitt «Traces of History». Selv har hun tatt doktorgraden på fransk lingvistikk, men nå skal hun forske på germanske og romansle språk i kontrast.

– Hvordan kan germanske språk beholde noe så sært som V2? spør hun. V2, det vil si at verbet er setningsledd nummer to i en fortellende hovedsetning. For eksempel: «Jeg kjøpte meg nye sko i går», eller «I går kjøpte jeg meg nye sko».

• Les også: Ringenes herre og alvespråkene

– På verdensbasis er dette en helt ekstremt sjelden ordrekkefølge. Jeg har lyst til å se på og sammenligne med de språkene som har mistet dette, sier Christine Meklenborg Salvesen.

Flyttet på 1000 år

For 1000 år siden var det nemlig flere språk som plasserte verbet der det står i norsk i dag. Tanken i prosjektet er å sammenligne de germanske språkene, som har V2, med de romanske, som ikke har det lenger.

Som «kontrollgruppe» skal hun bruke engelsk, som et germansk språk som også har mistet V2, og det sveitsiske fjerdespråket retoromansk – et romansk språk som fremdeles holder på verbets plassering.

Salvesen har noen teorier om hva det kan være som virker konserverende – det vil si at det har bidratt til at det er slik:

– Jeg tror det har noe å gjøre med hvordan vi strukturerer informasjon. Jeg har et konkret eksempel fra butikken akkurat nå. Jeg spurte: «Har du nesespray?», og fikk til svar at: «Nei, vi har ikke det».

For den som har vokst opp med norsk som morsmål, blir dette feil. Vi ville sagt «Nei, det har vi ikke,» forklarer hun. Eller, sagt på en annen måte: Det er ikke riktig å si: «Nesespray, vi har ikke det.» Det skal være: «Nesespray, det har vi ikke.»

• Les også: Kasusene som forsvant

– Det at rekkefølgen gjør at det alltid er så tett mellom «nesespray» og pronomenet som plukker opp igjen substantivet, det tror jeg virker konserverende. Hadde vi hatt avstand her, ville det virket destabiliserende på ordstillingen, tror Christine Meklenborg Salvesen.

Gir ut bok

Men hun har også andre teorier som hun har lyst til å undersøke. Blant annet vil hun se om det finnes rester av V2 i de språkene som har mistet det. I samarbeid med en spansk forsker i USA skal hun for eksempel undersøke portugisisk og galisisk og sammenligne det med gammelfransk.

• Les også: Lærer av det de er opptatt av

– Det dominerende på verdensbasis er å ha verbet sist i setningen. Og i veldig mange språk er subjektet alltid foran verbalet. Kanskje er vi dømt til på ett eller annet tidspunkt å miste V2, men det er ingenting som tyder på det i dag. V2 er en veldig robust struktur på norsk, og vi ser snarere at det vinner frem også i sammenhenger hvor vi etter boka ikke skulle ha det, konstaterer hun.

Tilskuddet skal dekke lønn til Salvesen og en stipendiat, og samarbeidet med seks forskere fra andre land som er med på prosjektet.

– Planen er å starte med en stor konferanse, og ende med å få gitt ut en bok. Det er nødvendig å samle alle de funnene som gjøres enkeltvis, i en overordnet publikasjon som trekker trådene, sier Christine Meklenborg Salvesen.

Digitaliserte døde språk

En av dem hun tar opp arven etter, er Dag Trygve Truslew Haug. Han er også språkforsker ved Universitetet i Oslo. I 2012 avsluttet han perioden sin som YFF – en av ordningene som kom forut for dagens Fellesløftet og Fripro.

– Bevilgningen var helt avgjørende for meg, konstaterer han. Ikke bare for ham, heller. Resultatet av forskningen hans har nemlig varig verdig for andre språkforskere.

• Les også: 28 år og allerede «verneverdig»

– Jeg ønsket å drive syntaktisk analyse av en rekke døde språk. Men den forskningen forutsetter «infrastruktur» som ikke fantes da jeg begynte, sier Haug.

Da tenker han på tekster som er digitalisert og markert med syntaktisk informasjon – det vil si hva som er for eksempel subjekt og objekt i setningene. – Ressursene fra YFF-bevilgningen satte meg istand til både å lage denne infrastrukturen og bruke den i forskningen min, fastslår han.

Trebank i bruk

Dag Haug og teamet hans la den greske originalversjonen av Det nye testamentet inn i et dataprogram, sammen med antikke oversettelser til latin, kirkeslavisk, gotisk og armensk. Så har forskere og studenter kodet hvert ord og hver setning med informasjon om grammatikk og betydningsstrukturer.

Resultatet er en database av den sorten som språkforskerne kjenner som en trebank, der setningsstrukturen er satt opp som en trestruktur. Den er tilgjengelig for andre forskere, og som brukes av flere prosjekter både i Norge og internasjonalt.

– Kickstart

Professor Kenneth Ruud på Universitetet i Tromsø trekker frem YFF-tilskuddet fra 2004 som det som virkelig fikk igang karrieren hans.

– Det var det første prosjektet jeg fikk som egen prosjektleder, og det var også viktig for å bygge opp en god cv som man kunne ta med seg videre på nye søknader. Det kickstartet den uavhengige forkerkarrieren, mener Ruud.

• Les også: Kjemisk forskning uten kjemikalier

Ruuds forsker på teoretisk kjemi. Han studerer han molekyler og kjemiske reaksjoner ved hjelp av matematiske modeller og datasimuleringer. Nå leder han et Senter for fremragende forskning, og i 2011 fikk han det prestisjefylte Starting Grant fra det europeiske forskningsrådet ERC.

– Det var YFF-bevilgningen som ga meg grunnlaget, sier han.

– Trenger selvstendighet

Hvor han hadde vært i dag om han ikke hadde fått den støtten, tør han ikke å si.

– Jeg tror fortsatt vi hadde hatt et relativt godt fagmiljø, men jeg hadde sikkert ikke vært leder. Muligheten til å få et eget forskningsprosjekt som du får lov til å lede, er viktig for å lykkes overfor ERC, mener Ruud.

Spesielt for norske forskere mener han en slik mulighet er avgjørende:

– Jeg har inntrykk av at norske kandidater ikke har nok dokumentert selvstendighet sammenlignet med kandidater fra andre land, fordi de ofte jobber på andres prosjekter enn sine egne. Akkurat når det er som mest viktig at du får definere deg og din egen profil etter doktorgraden, så må du jobbe på andre folks prosjekter, sier Kenneth Ruud