Språket ut av Afrika

Genetiske metoder brukes for å finne språkets opprinnelse, og resultatene gir støtte til teorien om at språket oppstod kun én gang, på ett sted.

Publisert
En buskmann, fra San-stammen i Namibia (Foto: Ian Beatty/Wikimedia Creative Commons)
En buskmann, fra San-stammen i Namibia (Foto: Ian Beatty/Wikimedia Creative Commons)

At det moderne mennesket kommer fra Afrika, er forskerne stort sett enige om. Men hvor kommer egentlig språket fra?

Det er ikke like lett å avgjøre. Språkene forandrer seg nemlig fort, og da blir det vanskelig å spore dem langt bakover. Hittil har ingen klart å spore noe språk lenger enn cirka 9000 år tilbake i tid.

Men en språkforsker fra New Zealand har nå forsøkt seg på en ny metode for spore språkene mye lenger bakover.

Lingvisten har sett på hvor mange fonemer, altså hvor mange ulike lydenheter, forskjellige språk har, og funnet ut at språket kan ha fulgt samme utviklingsmønster som genene våre.

Dermed mener han at språket også oppsto der genene gjorde det: I Afrika.

Grunnleggereffekten forklarer variasjon

I evolusjonslæren finner vi det som kalles grunnleggereffekten.

Den går ut på at den genetiske variasjonen er størst i store populasjoner. Når mindre grupper bryter ut av den store, vil de utvikle seg til å ha mindre genetisk variasjon, rett og slett fordi det blir færre individer å spre genene imellom.

Den rådende teorien er at mindre grupper brøt ut fra de originale menneskegruppene i det sørlige og sentrale Afrika, og flyttet nordover, ut av kontinentet. Disse mindre gruppene ble da påvirket av grunnleggereffekten, og ble mindre varierte, genetisk sett.

Og virkeligheten stemmer med teorien: den genetiske variasjonen er størst i Afrika, og mindre blant de befolkningene som befinner seg langt unna Afrika.

… også i språk

Denne grunnleggereffekten finner altså Quentin Atkinson, forsker ved University of Auckland, igjen i fonemutviklingen i språkene våre.

(Foto: Pmx/Jon Harald Søby/Wikimedia Creative Commons)
(Foto: Pmx/Jon Harald Søby/Wikimedia Creative Commons)

Et fonem er en vokal, konsonant eller tone som utgjør en spesifikk lyd i et språk. For eksempel viser norske ord som lus og rus, file og fire at ”l” og ”r” er to fonemer i norsk.

Atkinson har kartlagt antallet fonemer i 504 moderne språk, og ser det samme mønsteret der som i genene våre:

Jo lengre unna Afrika et språk er, jo færre lyder har det.

Språkene med flest fonemer fant Atkinson i Afrika, mens de med færrest forskjellige lyder hører til i Sør-Amerika og på Stillehavsøyene – som er områdene som ligger lengst unna det sørlige Afrika, geografisk sett.

Afrikanske språk, for eksempel de lett gjenkjennelige språkene med klikkelyder som en del av repertoaret, kan ha mer enn 100 fonemer. I den andre enden av skalaen finner vi for eksempel hawaiisk, som kun har 13 forskjellige lyder.

Atkinson teori er derfor at det første språket oppstod i det sørlige eller sentrale Afrika, og at små grupper reiste ut og tok med seg språket. Avstikkerspråkene utviklet seg uavhengig av det originale. Antallet fonemer ble påvirket av grunnleggereffekten, og språkene ble med tid og stunder til de forskjellige målene vi kjenner i dag.

Kan ha hjulpet migrasjonen

Quentin Atkinson (Foto: University of Auckland)
Quentin Atkinson (Foto: University of Auckland)

Selv var Atkinson lettere overrasket over resultatene:

– Jeg hadde forventet at utspredningen av fonemer på kloden ville være mer tilfeldig, men i stedet ser vi at det er klare regionale forskjeller.

– Enda mer overrasket ble jeg da jeg så at de regionale forskjellene faktisk viser den nedgangen i variasjon man forventer fra grunnleggereffekten, og at man fra det mønsteret kunne slutte at opprinnelsesstedet var Afrika. Altså akkurat det samme som vi ser i genene våre, sier han til forskning.no. 

– Det var øyeblikket da jeg tenkte at, hei, dette er jo virkelig interessant, sier han.

Atkinson spekulerer i om denne språkutviklingen kan ha hjulpet oss mennesker på ferden ut av Afrika.

– Om vi tok med oss språket da vi forlot Afrika, var det sannsynligvis til stor hjelp fordi det gjorde det mulig å samarbeide og å koordinere gruppene, og sånn sett øke gruppens makt, tror han.

Er kulturell evolusjon lik genetisk?

Denne bruken av evolusjonsteorietisk tankegods er ny i lingvistikken, men mottagelsen i forskermiljøet har vært til dels svært positiv, om man skal tro mediene:

– Det er for tidlig å si om Atkinsons idé stemmer, men om den gjør det, er dette en av de mest interessante artiklene innen historisk lingvistikk jeg har sett det siste tiåret, sier lingvisten Donald A. Ringe fra University of Pennsylvania til The New York Times.

Andre er mer skeptiske, og stiller spørsmålstegn ved metodikken bak studien.

Bart de Boer, en lingvist ved University of Amsterdam, sier til ScienceNow at det er overraskende dersom ingen av språkene har økt fonemvariasjonen igjen, ettersom befolkningene har økt, i løpet av de mange tusen årene som har gått siden språket oppstod.

– Den kulturelle evolusjonen som driver variasjonen i fonemer er mye raskere enn genetisk evolusjon, sier han til nyhetssiden.

At det er forskjell på kulturell og evolusjonær utvikling vises også i studien. Mens grunnleggereffekten forklarer opptil 85 prosent av den genetiske variasjonen mellom folkegrupper, kan den kun forklare 19 prosent av variasjonen i fonemer.

Atkinson mener likevel funnet er statistisk signifikant, og altså ikke et resultat av regnefeil eller andre utenforstående faktorer.

Vanskelig å avgjøre antall fonem

Jan Terje Faarlund (Foto: UiO)
Jan Terje Faarlund (Foto: UiO)

Jan Terje Faarlund, professor i lingvistikk ved Universitetet i Oslo, synes studien er interessant, men deler de Boers skepsis til metoden.

– En innvending er at fonemsystemene i et språk kan endre seg mye over relativt kort tid, altså kort i evolusjonær sammenheng. Bare se på hvor ulike to såpass nært beslektede språk som engelsk og norsk er, påpeker han.

Et tilsynelatende enkelt spørsmål om hvor mange fonemer vi har på norsk, illustrerer noe av problemet:

– For det første forutsetter kunnskap om antall fonemer i et språk at det er gjort en lingvistisk analyse, og den kan variere mellom ulike språkvitere. For det andre er det jo forskjell ut ifra hvilken dialekt lingvisten bruker som grunnlag, sier Faarlund.

– En vanlig analyse av sørøstnorsk, altså Oslo-mål, er at vi har til sammen 18 vokalfonem, ni lange og ni korte, og 18 konsonantfonem, som gir et totalt antall fonemer på 36.

Faarlund påpeker at det er et ganske høyt tall.

– Norsk er særlig rikt på vokaler, sammenlignet med for eksempel spansk – som jo er nærmere Afrika, sier han.

Faarlund forteller at det dessuten finnes lingvister som ikke vil regne lengden på en vokal som et fonem, og da sitter man igjen med kun 27 fonemer.

Spiker i kista for motstridende teori

En alternativ teori for språkets evolusjon er at språket ikke oppstod før etter at forskjellige folkegrupper hadde beveget seg ut av Afrika, altså senere enn for 50 000 år siden.

Den teorien tilsier at språkene oppstod på flere steder og til forskjellige tider, uavhengig av hverandre.

Faarlund mener denne studien er en ny spiker i kista for den teorien:

– Det er ikke lenger noen tvil om at språket oppstod sammen med utviklingen av mennesket som art, og at det skjedde i Afrika for mer enn 100 000 år siden, sier han.

Kilde:

Atkinson, Quentin D. (2011) Phonemic Diversity Supports a Serial Founder Effect Model of Language Expansion from Africa Science vol. 332, nr. 6027, side 346-349 (les sammendrag)

Store norske leksikon: Fonem

Les mer:

The New York Times: Phonetic clues hint language is Africa-born

ScienceNow: Language may have helped early humans spread out of Africa