Elever med dysleksi og lese- og skrivevansker har problemer med å sette riktig lyd til riktig bokstav. De har problemer med å lese ord, og de har vansker med å huske hvordan ord skal skrives. Elevene strever ikke generelt med å lære. De kan være både kreative og begavede på andre felt, men dette med lesing og skriving sliter de med.

Dysleksi går gjerne igjen i familier. Barn kan arve en disposisjon for dysleksi, men foreløpig vet vi lite om hvem i en familie som vil streve med slike vansker. Anslagsvis fem prosent av befolkningen har dyslektiske vansker. De fleste av disse lærer over tid å lese på en hensiktsmessig måte.

Nederlag ødelegger

- En liten gruppe har store og vedvarende vansker. Disse elevene viser liten eller ingen framgang tross systematisk trening og oppfølging fra skole og lokalt PPT-kontor.

- Elever med slike vansker utredes hos oss, altså på Lesesenteret, sier universitetslektor Anne-Brit Andreassen ved Universitetet i Stavanger (UIS).

Hun har sammen med professor Ann-Mari Knivsberg gjennomført en studie på hvordan det har gått med disse elevene åtte måneder etter de har vært til utredning ved Lesesenteret. 65 elever fra tolv fylker ble gransket.

- Et av de tydeligste funnene er at troen på å lykkes er avgjørende for om disse elevene kommer videre i sin utvikling. Elevene har ofte møtt nederlag på nederlag i forhold til sin egen utvikling, sier Andreassen og fortsetter:

- Forståelig nok er de ofte blitt lite motiverte for å lese. Vårt opplegg for disse elevene er basert på å finne andre framgangsmåter som de selv har lyst å ta i bruk. Kan man ikke springe, kan sykkel være et godt alternativ. Du kommer fram dit du skal, men du gjør det på en annen måte.

- Hver gang elevene med alvorlig grad av dysleksi opplever mestring, stiger troen på at de faktisk kan lære seg å lese og skrive. Men det trengs gjentatte opplevelser av mestring og støtte fra både foreldre, skole og PPT.

Å forstå hvorfor

- Elevene rapporterte også at de nå hadde større forståelse av hva dysleksi er og at lysten til å trene på lesing og skriving hadde økt. Vi mener at dette henger sammen med at vi i veiledningen av eleven fokuserer sterkt på det eleven mestrer. I tillegg motiverer vi til å ha tro på at aktivitetene vil lykkes, sier Andreassen.

- Gjennom vårt kvalitetssikringssystem sørger vi for at tiltak satt i gang rundt eleven blir diskutert og forstått av PPT, skole, foreldre, men ikke minst, av eleven selv. Det er avgjørende at eleven vet hvorfor han trener på akkurat denne måten, hva som er hensikten med de ulike oppgavene og gevinsten med å prøve dem ut, sier hun og fortsetter:

- Vi opplever at flere elever kommer til oss og har trent og øvd i årevis uten å vite hvorfor. Da blir treningen meningsløs, og motivasjonen synker. Vi anbefaler alltid at resultatene av systematisk trening visualiseres, for eksempel gjennom diagrammer, slik at eleven kan “se” framgangen.

Nye innfallsvinkler

- Det er også viktig å fokusere på at problemene kan arbeides med på ulike måter. Vi tilrår nye innfallsvinkler, sier Knivsberg.

- Men det er også viktig å understreke at vi kan foreslå tiltakene, men det er eleven selv som må jobbe. Uten innsats fra eleven er det ikke mulig å få til en positiv utvikling. Dette formidler vi til elevene, legger hun til.

Det er ikke bare eleven som rapporterer om positiv framgang. Både foreldre og skolen gjør sine egne vurderinger i oppfølgingsarbeidet.

- Dette materialet peker også i en positiv retning. Vi skulle gjerne undersøkt mer om årsakene til den positive utviklingen. Her ligger det mulighet for mer forskning, sier Andreassen.

Det er gjort få studier av elever med alvorlig grad av dysleksi. Flere intervensjonsstudier for denne gruppen er nødvendig mener de to.

Anne-Brit Andreassen har skrevet en artikkel som er antatt i Dyslexia, et anerkjent tidsskrift for lese- og skrivevansker og dysleksi. Ann-Mari Knivsberg og Pekka Niemi er medforfattere på artikkelen.