Bakgrunn: Bedre glid med skikjemi

Skismøring består hovedsakelig av hydrogen, karbon og gjerne litt fluor. Men hvorfor får man bedre glid og feste av dette?

Dette er utgangspunktet for all skismurning: hydrogen (hvit) og karbon (svart) i lange kjeder, minst 20 stykker. Ved å legge til fluor (grønn), som er vannavisende, så vil man få enda bedre glid. Foto: Randi M. Solhaug
Dette er utgangspunktet for all skismurning: hydrogen (hvit) og karbon (svart) i lange kjeder, minst 20 stykker. Ved å legge til fluor (grønn), som er vannavisende, så vil man få enda bedre glid. Foto: Randi M. Solhaug

– For å få gode, glidende ski gjelder det først og fremst å redusere friksjonen, altså ha minst mulig motstand.

– Dersom man trenger bedre feste, må man øke friksjonen. For å regulere dette bruker vi skismøring, forteller Vibeke Os ved Universitetet i Tromsø.

Utgangspunktet for all skismøring er lange kjeder av hydrogen og karbon, kalt alkaner.

Jo lengre kjedene er, desto mer motstandsdyktig og sterk blir smøringen. Karbonkjeder med cirka 20 karboner vil være voksaktige, mens lengre kjeder med forgreininger vil være hardere.

Festevoks og glider er egentlig to sider av samme sak, sistnevnte består bare av en mer kompleks hydrokarbonkjede, og blir plastaktig.

Smøring møter snøkrystaller

Når det er minusgrader og kaldt ute, er snøkrystallene spisse og kantete, og stikker seg inn i festevoksen. Snøen fester seg omtrent som en borrelås, og dermed oppstår problemet med ising på skiene, hvis man smører med for myk voks.

De fleste vet at man skal smøre med blå voks når det er minusgrader. Også glid på skiene kan justeres etter føre og temperatur med å påføre myk eller hard glider.

– Kald snø krever hard overflate, slik at snøen ikke fester seg i skisålen og bremser farten. Smøringen må ha lange forgreinede kjeder av hydrokarbon, for å bli slitesterk, opplyser Os.

Når det er mildvær og snøen er fuktig, må man ha en type smøring som har en annen egenskap: Den må være vannavvisende, slik at skiene ikke suges fast i snøen. En vannavvisende gilder vil redusere kontaktflaten mellom skiene og det tynne vannsjiktet som skapes av friksjonen under skiene.

– Skisåler er laget av et materiale som er stabilt over tid, og så glatt som mulig. Det må være litt porøst slik at skismøringen kan trenge inn i sålen, sier Os.

Barneskirenn

Det holder ikke bare med muskelkraft for å gå fort på ski. Smørejobben i forkant er like viktig. Fra prøve-VM på ski i Holmenkollen 2010 (Foto: OSL2011)
Det holder ikke bare med muskelkraft for å gå fort på ski. Smørejobben i forkant er like viktig. Fra prøve-VM på ski i Holmenkollen 2010 (Foto: OSL2011)

Kjennskapen til grunnstoffers egenskaper har gjort at kjemikere etter hvert fant ut at fluor kunne erstatte noe av hydrogenet i de lange molekylkjedene. Da fikk man enda bedre gli.

– Du har kanskje sett at det står «fluorisert » på noen typer skismøring. Fluorgliderne er beslektet med teflon og svært smuss- og vannavvisende. Ved å bruke dette i smøringen har man nærmest revolusjonert skiløpernes prestasjoner på nullføre, forteller Os.

Damp av fluorglider er ikke spesielt helsebringende, og derfor bør du smelte inn glideren utendørs, eller sørge for skikkelig ventilasjon under arbeidet.

I dag er det dessuten en uskreven regel at man ikke skal bruke den mest avanserte, fluoriserte skismøringen i barneskirenn, fordi det gir de barna som har råd
til slik smøring en stor fordel.

– Jo mer fluor man putter i, jo bedre fungerer smøringen under gitte forhold. Samtidig blir den også veldig mye dyrere. Du kan i dag få kjøpt fluorisert glider til en tusenlapp, og den holder kun til to par ski, sier Os.

Zapffes vidundergrøt

De fleste av oss har neppe råd til skismøring til tusenvis av kroner. Går det an å spare penger på å lage sin egen geniale skismurning? Ekte skientusiaster har kanskje lest essayet “Skismørningens mysterier” av Peter Wessel Zapffe (1899–1990).

I 1919, i skismøringens spede barndom, gjør nemlig han og vennene et iherdig forsøk på å lage den ultimate skismøring bestående av en smeltet galosje (fottøy av gummi), grammofonplater, meierismør, honning og en halv globoid.

– Haha! Men de er i alle fall inne på noe. I grammofonplater er det plastikk og det er jo olje i stivnet form. Dessuten trenger man fett, ler Vibeke Os.

Hun forteller at før i tiden var det ikke uvanlig å benytte stearin til å smøre skiene. Og hvis man har glemt å kjøpe smøring og står fullstendig rådløs, så kan man i prinsippet bruke skokrem eller parafin.

– Men det passer vel og merke best hvis det er vått ute, legger Os til.

Tidlig exit

Og hvordan gikk det så med Peter Wessel Zapffes venner i skisporet med spesialsmøring? Ikke spesielt bra.

«Mens Lars var ute et øyeblikk for å pine seg ned i en lavere vektklasse, ga vi hans nye spesialski en overhaling med hoppsmørning og pulverisert grafitt. Særlig i motbakke betydde dette en avgjort fordel for konkurrentene.»

«Ivar gikk forresten tidlig hjem for å skrive noen brever; han hadde længe forsømt sin tante i Chicago».

Referanse:

Zapffe, Peter Wessel. “Skismørningens mysterier”, i Barske Glæder og andre temaer fra et liv under åpen himmel, s. 26-31. Pax, 1997.

Powered by Labrador CMS