- “Hæin Lars æ på Hamar me slakt”, skriver Prøysen i teksten sin. Han sier ikke “i Hamar”, argumenterer språkprofessor Arne Torp ved Universitetet i Oslo.

Han har fått æren av å prøve å klare opp i forskning.nos spørsmål om hvorfor noen norske stedsnavn har preposisjonen i foran seg, andre har på, mens en tredje gruppe ser ut til å kunne tåle begge deler?

Hvorfor turer nordmenn frem med både i og på Hamar og Lillehammer, mens de øyeblikkelig hører at “på Bergen” er hakkende galt?

- Når det gjelder preposisjoner, er det veldig vanskelig å lage regler, men tradisjonelt er det som regel i ved kystbyer og på ved norske innlandsbyer, sier Torp.

Opprinnelse og beliggenhet

Ingen regel uten de berømte unntakene.

- Molde er et unntak. Tradisjonelt har romsdalingene sagt “på Molde”- sikkert fordi det er et gammelt gårdsnavn. Da er nemlig den normale preposisjonen på.

- Men “på Molde” er det jo ikke så mange ellers i landet som bruker, fastslår Torp.

At navnene har sin opprinnelse i gamle gårdsnavn, er også ofte grunnen til at bydeler spilles opp av preposisjonen på, ifølge Språkrådets nettsider, som “på Lade” i Trondheim eller “på Stovner” i Oslo.

Når på blir brukt foran bynavn som Hamar og Lillehammer, bryter dette med den språkbruken som normalt gjelder for bynavn, ifølge Torp.

- Her er det imidlertid naturlig å bruke på fordi bynavnet sier at stedet opprinnelig lå oppe på noe, nemlig en fjellhammer, sier han.

Gjevere med i?

Språkprofessoren har inntrykk av at det er litt gjevere å bruke i enn på når man omtaler byen sin, og tenker seg at dette blant annet kan skyldes at i er vanligst i omtale av byer på de fleste europeiske språk.

Han tror at de fleste ikke helt klarer å sette fingeren på hva som gjør at de velger det ene aller det andre, eller veksler mellom dem, når de omtaler for eksempel Hamar eller Lillehammer.

- Men det er helt klart at det tradisjonelt sett heter “på Hamar”. Men det kan tenkes at det nok har kommet en større bevissthet rundt kommunen, og man sier “i Hamar kommune”.

- Denne omfatter jo dessuten mye mer enn bare byen Hamar, og det er kanskje det som foresvever folk. Det betraktes kanskje også som mer formelt og korrekt, men det står altså i skarp kontrast til det gamle og opprinnelige. Ofte er det sånn i språket vårt, sier Torp til forskning.no.

I eller på en øystat?

Det kan virke som også øystater føler seg plaget av preposisjonen på. I brukes om de fleste slike land, som Japan, Indonesia og Irland - kanskje Island også vil være med i det gode selskap?

- Island er spesielt her i Norden. Det eneste nordiske språket der det heter “i Island”, er færøysk. På islandsk heter det derimot “á Íslandi”, det vil si “på Island”, og slik var det også på norrønt, forklarer Torp.

Men han legger til at islendinger faktisk ofte sier “i Island” når de snakker dansk.

- Dette er antakelig fordi de synes det bør være i ettersom Island forlengst er en egen stat, og ikke “bare” ei øy.

- På den andre siden er jo for eksempel Madagaskar også selvstendig, og er større enn mange andre stater både i areal og folketall, men likevel heter det normalt “på Madagaskar”, sier Torp.

Diskusjon om ”diskusjon på”

Selv om språkforskerne ergrer seg over at byer som Hamar og Lillehammer i mindre grad enn før blir omtalt med på foran, finnes det andre steder i språket der de hadde foretrukket at på holdt seg langt unna.

- På er ofte blitt en slags allmennpreposisjon. Noen sier “det må vi ha et møte på”, eller “diskusjon på” i stedet for om. Det er bare “i forhold til” som er verre egentlig, sier Torp.

Om kringkastingsmedier har på også sneket seg inn og endret beskrivelsen av hvor du kan høre eller se dine favorittprogrammer fra “i radio” og “i TV”, til på begge apparater.

Det kan tenkes at dette er påvirket av tendensen til at på brukes om steder der det skjer noe bestemt, som “på byen”, “på kino” eller “på badet”, men økende bruk av på er også et generelt trekk i preposisjonsbrukens utvikling i Norge, ifølge Torp.

- På ser ut til å ha en tendens til å ete seg innpå og ta over for andre preposisjoner, sier han.

Hemmelighetsfullt språk

På har også overraskende dukket opp i en dal i Telemark, til tross for at navn som slutter på -dal, som Hallingdal og Østerdalen, pleier å ha i foran seg.

- Det har de ettersom det er snakk om en fordypning i terrenget. Unntaket er tettstedet Dalen i Telemark - der heter det “på Dalen”, trass i at Dalen utvilsomt ligger i en svært dyp dal, sier Arne Torp.

To kjente sørlandsbyer er blant de som kanskje burde ha hatt preposisjonen på, dersom man automatisk hadde latt navnets opprinnelse styre.

- Det heter jo for eksempel “i Kristiansand” trass i at byen ligger på en sand. Tvedestrand har fått navnet fra en strand, men det heter jo likevel ikke “på Tvedestrand”.

- Det er veldig mye i språket som ikke så lett kan forklares og gis regler for, og preposisjonsbruk er avgjort et slikt felt, sier Torp til forskning.no.

Kilde:

“I” eller “på”? Språkrådets nettsider