I studien fra Universitetet i Bergen har forskerne blant annet undersøkt uføretrygd-risikoen ved kort og lang søvntid, over en periode på fire år.

Resultatene viser at mye søvn i seg selv faktisk dobler risikoen for å falle utenfor arbeidslivet og bli trygdet. Risikoen er like høy som ved insomni, søvnløshet.

- Vi kontrollerte for en rekke sykdommer som burde forklart den negative effekten ved å sove lenge.

- Men det ser ut til å ha en egen negativ effekt i seg selv å tilbringe lang tid i sengen, over 9,5 timer per døgn, uten at vi kan si noe om hvorfor, sier postdoktor Børge Sivertsen til forskning.no.

Økte ikke risikoen

Det er første gang forskere undersøker hvilken rolle insomni og kort/lang søvntid hver for seg spiller med hensyn til risikoen for å bli uføretrygdet.

Det vitenskapelige arbeidet, som er en oppfølgingsstudie over fire år, viste at folk som helt frivillig sov ned mot 5 timer, ikke økte risikoen for å ende som uføretrygdet.

- Hvis det hadde vært en negativ effekt for dem som sover så lite, mener jeg vi ville sett den innen tidsrammen på fire år, sier Sivertsen.

- Dersom en person er tilfreds med å sove lite, og fungerer godt på dagtid, mener jeg dessuten vi kan anta at uførrisikoen ikke vil øke med årene for slike personer. For dem burde det ikke være noe i veien for å sove såpass lite resten av livet, fortsetter han.

Søvnmangel og sykdom

Likevel; søvnmangel er langt fra problemfritt. Lite søvn er blitt assosiert med både diabetes, overvekt og hjertesykdom.

- En kronisk søvnmangel, der en person er uopplagt og sliter som følge av veldig lite søvn over mange år, er derimot skadelig, påpeker Sivertsen.

En rekke studier har koblet liten søvntid til redusert immunfunksjon, svekket fysisk, psykologisk og kognitiv funksjon, fedme og diabetes 2, samt økt risiko for å dø for tidlig, påpeker forskerne i studien.

Søvn er helt nødvendig for oss mennesker. Studier har antydet at en person trenger rundt 7-7,5 timer søvn i døgnet. Så man skulle tro at kun noen få timer på puta vil være problematisk uansett.

- Nei, sier Sivertsen. Hva som er ”for lite” kan være høyst individuelt, ifølge postdoktoren, som er førsteforfatter på studien.

- Overraskende funn

Han mener den subjektive opplevelsen av hvor mye vi sover, og hvor opplagte vi føler oss på dagtid, spiller en viktig rolle.

- La det først være sagt at det ikke er tvil om at søvnmangel, og insomni, kan føre til flere helseproblemer. Vi er avhengige av visse mekanismer søvnen gir oss, både med hensyn til immunsystemet og hormonbalansen.

- Over lengre tid kan de bli påvirket i negativ retning. Men i denne studien har vi ikke sett noen risiko med hensyn til arbeidsevnen, hvis lite søvn er selvvalgt og man føler seg opplagt om dagen, sier han.

Sivertsen og kolleger har ikke undersøkt hvorvidt ulike grader av misnøye med søvnlengde kan øke faren for å falle utenfor arbeidslivet.

Forskerne har sett på de som kan plasseres i gruppen insomnikere, altså personer som lider av søvnløshet - samt risiko ved kort/lang søvntid.

- Dårlig samvittighet

Nettopp fordi så mye sykdomsrisiko er blitt koblet til søvnmangel, mener de norske forskerne det er et overraskende funn at lite søvn ikke ser ut til å øke faren for å falle ut av arbeidslivet.

Muligens vil funnet komme som en lettelse på dem som sover såpass lite som ned mot 5 timer per natt i lengre perioder, men som klarer brasene i hverdagen.

Sivertsen tror mange nordmenn har dårlig samvittighet for å sove for lite.

- Jeg synes faktisk det er et positivt funn at kort søvntid ikke ser ut til å representere en risiko for arbeidsførheten. Vi kan heller ikke, ut fra resultatene, sette noen likhetstegn mellom lite søvntid og insomni.

- Så lenge de som sover lite ikke klager over søvnmangel, er det ikke gitt at de vil få problemer, sier Sivertsen.

Den enkeltes erfaring

I snitt sover vi nordmenn 7 timer hver natt, opplyser postdoktoren. I denne studien betyr lite søvn ned mot 5 timer på puta. For mye søvn er definert som å tilbringe 9-9,5 timer i sengen.

Forskerne påpeker at det kan være et poeng å informere personer som sover 5 timer i døgnet at det ikke nødvendigvis er problematisk, hvis de ellers klarer å fungere godt.

Mindre enn 5 prosent av befolkningen sover 5,5 timer per natt.

- Dette vektlegger den kliniske betydningen av den enkeltes erfaring med hva som er styrkende/god nok søvn, anfører de.

- Tilgang på objektive data

Studien omfattet 6599 personer i arbeid, i alderen 40-45 år. Forskerne påpeker at dette kan være en periode i livet der mange frivillig velger å sove lite, eksempelvis på grunn av jobb- eller familiesituasjonen.

Mindre søvn kan av slike årsaker oppfattes som mindre utmattende enn ellers, mener de videre i studien.

- Det som gjør studien spesiell, er at vi har tilgang på helt objektive data på sykefravær, i andre undersøkelser har dette vært selvrapportert. Da har det nødvendigvis vært en skjevhet. De som har mange symptomer, ofte rapporterer mye fravær.

- Vi har koblet offisielle registre med Helseundersøkelsen i Hordaland (HUSK). Dessuten gir det en metodisk tyngde at vi har fulgt deltakerne over fire år, ved siden av at dette er det er en stor undersøkelse, sier Sivertsen.

Redusert funksjon

Når går lite søvntid over i insomni?

Sivertsen sier at visse nattkriterier må innfris, som flere oppvåkninger, problemer med innsovning, og at man opplever en betydelig redusert dagfunksjon.

- Å ha insomni, innebærer ikke å sove under et visst antall timer, for eksempel 5,5 timer. De som lider av insomni blir veldig trøtte allerede på formiddagen, de sliter og makter ikke å utføre oppgavene sine, verken på jobb eller privat, sier Sivertsen.

Han anslår at insomni forekommer hos rundt 10 prosent av befolkingen, og mener det utgjør et helseproblem på linje med angst og depresjon.

- Disse problemene henger i høy grad sammen, og sammenhengen går nok begge veier, sier Sivertsen.

Referanse: 

Sivertsen B, Overland S, Pallesen S, Bjorvatn B, Nordhus IH, Mæland J, & Mykletun A. Insomnia and long sleep duration are risk factors for later work disability. The Hordaland Health Study. Journal of Sleep Research 2009; 18, 122–128.