Stress også i Stillehavsparadis

Mange av oss drømmer om det gode liv på en stillehavsøy. Nå skal forskere se på hvordan livet egentlig er og har vært for stillehavsfolk.

Publisert
(Foto: Clipart)
(Foto: Clipart)

Stillehavet er verdens største hav og omfatter en tredjedel av vår klodes areal. I overkant av 20 000 øyer blir regnet inn i kategorien stillehavsøy.

Disse deles ofte inn i gruppene Polynesia, Melanesia og Mikronesia og er spredd over enorme havområder. 

Ordet stillehavsøy er ladet med forestillinger om solnedgang på lange hvite sandstrender, frodige landskap, ingen stress og beboere lite påvirket av moderne tider.

Nå har antropologene ved Universitetet i Bergen fått 9 millioner kroner fra Forskningsrådet til å nærmere observere stillehavssamfunn.

I alt omfatter prosjektet over 19 forskere fra hele verden, og kun noen få av dem er å finne i Norge. En av disse er Stephen Wickler, arkeolog ved Tromsø Museum – Universitetsmuseet (TMU).

Stress i Paradiset

Stephen Wickler er nemlig noe av en ekspert på den lille mikronesiske nasjonen Palau som ligger rundt 800 kilometer øst for Filippinene.

– Det er mye stress også på en stillehavsøy. Ikke minst var det stress å få befolket disse øyene for 3500 år siden. De var i motsetning til hva alle tror ganske ørkenaktige.

– Alt som er av vegetasjon kom enten drivende med havstrømmene, var tatt ditt av fugler eller av mennesker. Altså måtte de som i førhistorisk tid kom dit, pakke alt de levde av inn i kanoer og dra det med seg sier Wickler.

Slik kommer man seg frem i et veiløst samfunn. (Foto: Stephen Wickler)
Slik kommer man seg frem i et veiløst samfunn. (Foto: Stephen Wickler)

Den opprinnelige befolkninga kom etter all sannsynlighet fra Filippinene og måtte tilbakelegge hundrevis av kilometer på åpent hav.

– De må ha hatt en veldig godt utviklet marin teknologi og seilingsteknologi, men likevel måtte dette ha vært strabasiøse reiser, sier Wickler.

Stillehavsmyten hviler gjerne på forestillingen om uberørt natur og luksus.

– De som opprinnelig befolket de fleste av disse øyene var ikke jegere og sankere, men jordbrukere som måtte arbeide hardt for å overleve.

95 kilometer med asfaltert vei

Palau ble egen nasjon i 1994 og er dermed en av de yngste nasjonene i verden. 95 kilometer med amerikansk finansiert vei skulle legges rundt den største øya Babeldaob.

Siden det lille landet med omtrent 20 000 innbyggere måtte få midlene fra USA for å bygge veien ble de også underlagt de samme kravene for forvaltning av kulturminner som USA.

Stephen Wickler dro for første gang til Palau i 1995 for å arbeide med kulturminnevern.

– Befolkningsmessig er landet mindre enn Monaco og arealet er på størrelse med Andorra. Hvis det var opp til Palau hadde ikke kulturminnesikringen blitt gjort. De hadde aldri selv hatt råd til et slikt prosjekt. Kulturminnevern er dessverre en luksus som et fåtall av land har råd til, forteller Wickler.

– Palau er godt kjent som en av verdens mest attraktive plasser for dykking blant uberørte korallrev. Great Barrier Reef er ingenting sammenlignet med dette. Dermed prioriterer Palaus myndigheter naturvern og dette har lønnet seg i forhold til turisme.

Jungelarkeologi

Med veiutbygningen sto flere arkeologisk viktige landsbyer i fare for å bli ødelagt. Mange av disse var tildekket av regnskog. Wickler og hans medarbeidere måtte hakke seg gjennom mye vegetasjon for å komme frem til utgravningssteder.

– Dette var pionerarkeologi slik det ikke drives så mye av lenger. Palau er spennende på grunn av fjellterrasser som er tydelige i landskapet, sier han.

Når europeere først kom til Palau på 1700-tallet visste ikke lokalbefolkningen hvem som hadde skapt terrassene.

– Men mye av landskapet på Palau er menneskeskapt og omformet til et kulturlandskap, og dette rokker ved troen om at stillehavsparadisene er uberørte av menneskehender, sier Wickler.

Skikken med terrassebygging ble påbegynt for omkring 2000 år siden, og ble avsluttet rundt 1200-tallet.

Ekte jungelarkeologi. (Foto: Stephen Wickler)
Ekte jungelarkeologi. (Foto: Stephen Wickler)

Det har vært mange teorier om at disse terrassene var brukt i landbruket eller som forsvarsverk. Sistnevnte antok man fordi terrassene ofte ligger i grenseområder mellom to rivaliserende stammer. Men Wickler har en annen teori.

– Terrassene er av forskjellig størrelser og er formet ut ifra de mulighetene som lå i landskapet. Min tolkning er at dette var statussymboler, materielle bevis for makt. Vi finner blant annet ingen materielle bevis på jordbruk i disse områdene.

Forankret i muntlig tradisjon

Mye av kunnskapen om landskapet og landsbyene som var gjemt i regnskogen er forankret i en muntlig fortellertradisjon som ikke alltid er like pålitelig.

Selv om det er en myte at folk på stillehavsøyene ikke er underlagt det moderne livets bekymringer, er samfunnsordenen på Palau underlagt gamle tradisjonelle hierarkier.

– Selv om dette er et relativt lite samfunn har de en komplisert samfunnsorden. Hovedøya er blant annet delt inn i ti forskjellige delstater, som til og med har hver sitt bilskilt. Det er små politiske grupperinger som er forankret i tradisjonell organiseringskultur, sier Wickler.

Tendensene til den tradisjonelle organiseringskulturen så man også i det arkeologiske materialet. Landsbyene var tydelig inndelt i opphøyde steinplattformer som hadde forskjellige funksjoner.

De kunne inneholde alt fra gravsteder til de karakteristiske felleshusene, bai. Også disse plattformene var underlagte en hierarkisk orden.

Wickler og hans medarbeidere anbefalte at veiene ikke gikk gjennom gamle fraflyttede landsbyer for å verne om de gjenstående kulturminnene. Dessverre er det ikke så mange steder man kunne bygge vei på øya.

Øya er ikke et strandparadis, men har mangroveskog helt ned til vannkanten. Så det var helt umulig å lage en vei som gikk langs kysten.

Tilbake til landsbylivet

I første omgang tilbrakte Wickler to år på å registrere kulturminnene på Palau. Nå reiser han tilbake for å forske på hvordan samfunnet har tilpasset seg den store endringene som kom med veiutbyggingen.

–Denne veibyggingen krysset alle de tradisjonelle skillelinjene. Det er likevel viktig å påpeke at disse territorielle skillene ikke er lukket for kontekst. Altså selv om palauanere tilhører forskjellige stammer og er av forskjellige blodlinjer ser alle på seg selv som palauanere.

Wickler er blant annet nysgjerrig på hva den økte mobiliteten til befolkningen har betydd for landsbyene han fant gjemt under kraftig regnskog.

– Folk hadde sterk tilknytning til disse landsbyene selv om de var fraflyttet forlengst. Nå når veiene kom forbi disse landsbyene fant mange det for godt å flytte tilbake hit, selv om det ikke har bodd folk her i generasjoner.

– Det jeg lurer på er om de også falt inn i de tradisjonelle skillelinjene og om de gjenopptar noen av funksjonene til plattformene.