Samvær med barnebarn og annen familie gir mening i livet til uhelbredelig kreftsyke eldre. (Illustrasjonsfoto: Colourbox)
Samvær med barnebarn og annen familie gir mening i livet til uhelbredelig kreftsyke eldre. (Illustrasjonsfoto: Colourbox)

Nære familiebånd styrker livslysten hos kreftsyke eldre

Mange eldre med uhelbredelig kreft opplever hverdagen som meningsfull, til tross for livstruende sykdom. Nære relasjoner med familie og venner ser ut til å være det viktigste i denne sammenhengen.

Publisert

Mange eldre med uhelbredelig kreft har en sterk tilknytning til livet, det vil si at de greier å skape mening i hverdagen tross alvorlig sykdom.

Det forteller Sigrid Helene Kjørven Haug, psykiatrisk sykepleier og forsker ved Sykehuset Innlandet.

I arbeidet med doktorgraden sin intervjuet Haug 21 eldre, 12 menn og 9 kvinner i alderen 70–88 år. Pasientene bodde hjemme, og de fikk lindrende behandling og pleie fra sykehusene på Gjøvik og Hamar.

De fleste fikk behandling med cellegift. Den sosiale faktoren var fremtredende i studien ved at 18 av 21 av de intervjuede levde i parforhold. Dette skiller seg fra nasjonale statistikker som viser at nesten 50 prosent av kvinner og nesten 25 prosent av menn over 67 år lever alene.

– Samvær med ektefelle, barn og venner gir styrke og gjør at pasienten henter fram ressurser til å tåle motstand. Flere uttrykte at de nære relasjonene styrket deres ønske om å leve lengst mulig og best mulig den tiden som var igjen. Den sosiale støtten var med på å motivere til å tåle tøffe behandlingsperioder, sier Haug.

De eldres livserfaring bidro til en sterkere livsinnstilling om at «dette skal jeg klare, og behandlingen jeg får, vil hjelpe meg til å leve lenger». Noen sammenlignet seg med foreldrene og deres evne til å møte sykdom eller støttet seg til at de hadde klart seg gjennom vanskeligheter tidligere.

Styrke til å leve

Studien viste at tross alvorlig sykdom fant pasientene styrke til å leve videre. Denne styrken viser seg å bestå av fire temaområder: å anerkjenne betydningen av nære relasjoner, å opprettholde et normalt hverdagsliv, å gi rom for tro, verdier og meningsfylte aktiviteter og å håndtere det gradvise tapet av helse.

– Disse områdene kan sees som uttrykk for de eldres psykologiske evne til å tåle motstand, også kalt resiliens. En viktig meningsfull aktivitet for mange var å være engasjert i noe utenfor seg selv som kom andre til gode, for eksempel å stelle syk ektefelle, passe barnebarn eller å delta i sosialt hjelpearbeid.

– Uavhengig av livssyn og ståsted – her var både ateister, humanister, kristne og noen som trodde på en god og evig kraft – viste studien at troen var viktig når det gjaldt forståelsen av og tilpasningen til sykdommen. Troen var støttende og styrkende for håndtering av sykdommens konsekvenser, både for personen selv, for eget hverdagsliv og i relasjon til omgivelsene, sier Haug.

Pasientene var også fornøyde med den lindrende behandlingen og pleien de fikk av helsepersonellet, fra leger, sykepleiere og andre. De opplevde å være prioritert, noe som styrket deres ønske om å leve best mulig i hverdagen.

Undervurderer motstandskraften

Studien viser at de fleste av de eldre brukte sine ressurser på en aktiv måte og at meningsdimensjonen var sentral i dette. Det er tendenser til å forbinde alderdommen ensidig med skrøpelighet og helseproblemer. Dermed undervurderes og overses andre forhold, som betydningen av livserfaring og bruk av ressurser i denne fasen av livet. Med ressurser menes visdom, modning, subjektiv opplevelse av velvære og evne til å tåle motstand.

– Studien viste at opplevelse av mening var sentralt for håndtering av store utfordringer i den siste fasen av livet. Å øke denne kunnskapen er av betydning for hvordan vi forstår og møter utfordringene fra en aldrende befolkning i årene som kommer.

– Jeg ble overrasket over hvor aktivt de anvendte sine ressurser for å møte sin vanskelige situasjon, avslutter Sigrid Helene Kjørven Haug ved Sykehuset Innlandet.

Referanse:

Sigrid Helene Kjørven Haug: The illness experiences of older people with incurable cancer in specialized palliative health care contexts. A qualitative study in clinical psychology of religion of the interactions between daily living and existential meaning–making. Doktoravhandling ved Det teologiske menighetsfakultetet, oktober 2015.