Bakgrunn: Norges utsendte menn

Demokrati og likhetsidealet sto sterkt blant de norske misjonærene på slutten av 1800-tallet. Men i møte med Afrika ble brorskapsånden utfordret. 

Publisert
Misjonsprest Johan Jørgen Broch Smith, utdannet ved Misjonsskolen i Stavanger, forkynner i en landsby i Bara-regionen på Madagaskar rundt 1893. Han viser en illustrasjon med teksten «JESUS AT NAZARETH. See that ye refuse not him that speaketh». Mange nordmenn har gjort tjeneste på Madagaskar og ellers i Afrika helt fram til vår tid. (Foto: Misjonsarkivet)
Misjonsprest Johan Jørgen Broch Smith, utdannet ved Misjonsskolen i Stavanger, forkynner i en landsby i Bara-regionen på Madagaskar rundt 1893. Han viser en illustrasjon med teksten «JESUS AT NAZARETH. See that ye refuse not him that speaketh». Mange nordmenn har gjort tjeneste på Madagaskar og ellers i Afrika helt fram til vår tid. (Foto: Misjonsarkivet)

MISJONSHISTORIE

I Misjonshistorieprosjektet om norsk misjon og kulturell samhandling på Madagaskar 1880–1960 er forskerne flittige brukere av Misjonsarkivet.

Prosjektleder er professor Gunnar Nerheim ved UiS, mens både han, professorene Roald Berg og Bjørn Kvalsvik Nicolaysen ved UiS og professor Odd Magne Bakke ved MHS veileder stipendiater på prosjektet. Noen av ph.d.-studentene har tilhold ved universitet i Sør-Afrika og Madagaskar.

Stipendiatene Hege Roaldseth og Ellen Vea Rosnes er knyttet til lesevitenskap ved UiS, og stipendiat Kristin Fjelde Tjelle er knyttet til MHS.

Tjelle disputerer denne våren med en avhandling om norske zulumisjonærers maskulinitet.
 

Misjonsarkivet ved MHS

Misjonsarkivet dokumenterer i første rekke virksomheten til Det Norske Misjonsselskap i inn- og utland, men her finnes også mange personarkiv med dagbøker, brevsamlinger og fotoalbum.

De eldste dokumentene går tilbake til 1820-årene og har direkte sammenheng med den voksende misjonsinteressen i Norge på den tiden.

Misjonsarkivet framstår i dag som et betydelig forskningsarkiv, kjent og brukt av forskningsmiljøer både i inn- og utland. Arkivet fikk som det andre privatarkivet i Norge innvilget statsstøtte i 2005.

Nettadresse: www.mhs.no/arkiv

Akkurat som polfarerne var misjonærene eventyrere som opplevde eksotiske ting. De skrev artikler i misjonsbladene for at givere og støttespillere i Norge skulle kunne følge med på eventyrene deres.

Disse artiklene har stipendiat Kristin Fjelde Tjelle ved Misjonshøgskolen i Stavanger (MHS) lest. Tjelle som også er direktør ved MHS, skal disputere i juni med en avhandling om norske zulumisjonærers maskulinitet. 

Tjelle ser på hvordan misjonærene har presentert arbeidet sitt og forholdene i Zululand, og hvordan de har presentert seg selv som menn. 

Hun tar utgangspunkt i perioden 1870–1930, og har sett mye på den private korrespondansen mellom misjonærene ute i felten og misjonsledelsen her hjemme i Norge: søknader om å få forlove seg, søknader om å få inngå ekteskap, søknader om lån og oppsigelser av misjonærer.

Misjonærenes klassereise

– I siste halvdel av 1800-tallet trådte den moderne maskuliniteten fram. Moderne menn sluttet å gå i kirken, og troen på religion ble erstattet av troen på vitenskap og rasjonalitet.

– Men det var også veldig mange menn som holdt seg til religion og kirken, det gjaldt ikke minst misjonærene: De var norske bondegutter som tok utdanning ved Misjonsskolen og tjeneste i misjonsselskapet og ble misjonsprester. De foretok en gedigen klassereise, forteller Tjelle.

Hun mener denne reisen i sosial rang hadde mye å si for hvordan misjonærene opptrådte i virket sitt i Afrika.

Misjonærene som kom til Sør-Afrika, ble en del av det etablerte hvite minoritetsregimet. De bosatte seg, giftet seg og fikk barn som tok høyere utdanning. Det vestlige idealet om the selfmade man sto sterkt.

– I begynnelsen var dette et ideal som misjonærene ønsket skulle gjelde for de zulumennene som ble kristne, men mot slutten av 1800-tallet forlot de det, forklarer Tjelle.

Slet med rekrutteringen

De eldste dokumentene går tilbake til 1820-årene og har direkte sammenheng med den voksende misjonsinteressen i Norge på den tiden. (Foto: Elisabeth Tønnessen)
De eldste dokumentene går tilbake til 1820-årene og har direkte sammenheng med den voksende misjonsinteressen i Norge på den tiden. (Foto: Elisabeth Tønnessen)

Misjonærene slet med å fullføre visjonen om å rekruttere og utdanne lokalt kirkepersonell, men etter hvert som misjonærene lyktes med å utdanne zuluprester, ble de underordnet de norske misjonærene i rang.

– Idealet om at alle mannlige prester skulle være på like fot, ble ikke realisert innad i misjonskirken, selv ikke når zulumennene ble ordinert til prester. En talende illustrasjon på dette, er at de hvite misjonærene og zuluprestene spiste hver for seg.

– Min konklusjon er at indre kirkelige relasjoner mellom misjonærene ble påvirket av eksterne politiske og sosiale maktforhold der den hvite maskuliniteten hadde hegemoni.

Idealet om likhet og brorskap ble erstattet av datidens kolonialistiske tenkning, der zulumannen ble sett på som en enkel villmann som ikke hadde nådd nivået for moden mandighet.

– De norske misjonærene var opptatt av demokratiske idealer, og likhetsidealet sto sterkt. Men i møte med en annen kultur ser vi at disse likhetsidealene ikke var lette å opprettholde, sier Tjelle.

Uutforsket arkiv

I Misjonsarkivet venter 1700 hyllemeter med rapporter, dagbøker og brev og om lag 400 000 fotografier, 600 filmer og 2 000 på at en forsker skal ta fatt. Mange av brevene som ligger her, er uleste, klare til å bli analysert og satt inn i en større sammenheng.

Verdien av arkivet gjenspeiles i en jevn strøm av forskere fra hele verden som oppsøker det: antropologer, historikere, lingvister og klimaforskere.

Sosialantropolog Marianne Gullestad (1946–2008) er en av forskerne som har sittet hundrevis av timer i arkivet. Det resulterte i boka Misjonsbilder: Bidrag til norsk selvforståelse, som kom i 2007.

Ved å undersøke fotografier fra 1920-åra og fram til vår tid, viste hun hvordan bildene har skapt og videreført nordmenns stereotypier om Afrika og afrikanere.

En annen forsker som har interessert seg for Misjonsarkivet, er historieprofessor Roald Berg ved UiS. Han deltar i et samarbeidsprosjekt mellom historikere og lesevitere ved Universitetet i Stavanger og kirkehistorikere og antropologer ved MHS.

Tro og følelser inn i historien

Stipendiat og direktør ved Misjonshøgskolen Kristin Fjelde Tjelle og historieprofessor Roald Berg ved samarbeider om et forskningsprosjekt som løfter fram tro og misjon i norsk historie.
Stipendiat og direktør ved Misjonshøgskolen Kristin Fjelde Tjelle og historieprofessor Roald Berg ved samarbeider om et forskningsprosjekt som løfter fram tro og misjon i norsk historie.

– Troen spiller en større rolle i vår historie enn vi er vant til å tenke på, hevder Berg.

Historieprofessoren mener dokumentene i arkivet kan fortelle oss noe om vår norske selvforståelse, og gi oss en bedre forståelse av norsk utenrikspolitikk så vel som den moderne norske bistandspolitikken.

– Misjonærenes selvopplevde motiver, empati og følelser basert på urokkelig gudstro, er en viktig kilde for å forstå norsk og afrikansk historie.

– Misjonen hadde stor innflytelse på utformingen av nordmenns syn på afrikanerne i et århundre da Norge ikke bare manglet en selvstendig utenrikstjeneste, men heller ikke hadde aviser med egne korrespondenter i Afrika.

– Misjonærene skapte vårt bilde av «de andre», og dermed bidro de vesentlig til den norske kallsfølelsen som har formet så vel den moderne norske bistandspolitikken som forestillinger om en spesifikk fredstradisjon i norsk utenrikspolitikk, forklarer Berg.